En ny hverdag

Ja, så er helgen over og hverdagen er igang igjen. 

Natt til lørdag satt jeg veldig mye våken med Zacharias på brystet. 

Han trengte tydelig nærhet og trygghet, lille pusegutten vår som savner lillebroren sin han også. 

Og jeg har ikke hjerte til å si natta til noe så hjelpeløst, så selvsagt satt jeg oppe med ham. 

Der lå han på brystkassa mi og sov, mens jeg satt særdeles ukomfortabelt uten å tørre å flytte meg.

Lørdag på dagen tok vi en tur til BURAK sin utstilling for å se litt, og for at mellomste skulle få vært med på utstilling selv om hun skulle bort senere på dagen. 

Hilste på Rebekka som er Norges eneste oppdretter av Maukatter.
De er utrolig flotte!

Eller, hilste på og hilste på fru blom...

Da hun så oss kastet hun seg rundt halsen på Terje og sa at i dag var det klemmer som gjaldt og så fikk jentingen og jeg også klem, før vi hilste på hverandre.
Gjettet på hvem det var, men fy søren så godt det gjorde å bli møtt på den måten!

Og det var flere andre også som ønsket oss velkommen på en utrolig koselig måte. Følte at folk virkelig brydde seg!

Så jeg tok en avgjørelse og valgte å bli med søndag, da Zacharias skulle i ilden for første gang. 

Vi var virkelig nervøse, og ganske sikre på at han kom til å slå seg vrang.
Han er jo ikke kjent for å være samarbeidsvillig, den gutten der...

Men han sjarmerte dommeren fullstendig og vi fikk masse skryt!

Det var utrolig tungt å stå på sidelinja og være stolt av Zacharias, når alt jeg tenkte på var at jeg savnet Gilbert så inderlig. 

Og det var ikke bare da igrunn, men stadig sto tårene i øynene mine og alt jeg ville var å knekke fullstendig sammen, men sånt gjør man ikke som voksen ute blandt folk...
Veldig få som gjør det iallfall.
Jeg får heller felle tårene senere, når jeg knekker neste gang. 

I dag har jeg bare vært sint igrunn og alle har vært teite. 

Syns alt og alle er dumme og teite for alt de sier, gjør, mener, er, tenker, ser ut, kommer til å gjøre, har gjort osv osv osv

Så det er vel en del av sorgprosessen det også.

Men dagen kommer, det vet jeg!
Vet bare ikke når...

Zacharias har blitt skikkelig mammagutt og i dag har han rett og slett krevet at jeg skal sitte i sofaen og kose med ham.
Jeg får lov til SÅ mye jeg ikke fikk lov til tidligere og er det mer enn tydelig at han har valgt seg som sin nye leder.
Mamma er best liksom...

Han trenger en venn, og hverken vi tobeinte eller Gullet kan fylle plassen etter Gilbert.
INGEN kan gjøre det, men noen kan kanskje erstatte den etterhvert. 

Og jeg tror ikke det bør drøye for lenge, da tror jeg lillegutt blir litt koko. 

Han trenger en drx å dele hverdagen med. Siden fredag har han faktisk ikke brukt klatrestativet, så det er veldig tydelig at han trenger en ny venn.
Vi får se hva det blir til...

Jeg savner Gilbert og vil igrunn bare ha HAN! 

MIN Gilbert, mammas gullunge, husets sjarmtroll, og en så fantastisk katt at selv folk som bare har møtt ham på utstilling noen få ganger har felt tårer for ham!

Jeg har venner som har grått fordi han er død og ungenes venner har vært knust de også. 

Det er en stor rolle som skal fylles for å gå i hans fotspor. 

Men jeg vil bare ha Gilberten min en gang til, for alltid.

Men jeg ser jo selv hvor syk han var når jeg ser bilder som dette og vet vi tok det riktige valget.
Det er bare så vondt å ikke kunne strekke ut handa og gripe om den myke gode pelsen hans, ikke høre han rope på meg, ikke høre han male, ikke høre han stelle med Zacharias.
Føler jeg har sviktet gutten min totalt, men vet ikke hva mer vi kunne gjort. 

Det skulle ikke bli sånn...