Forrige uke tilbrakte jeg på kysthospitalet i Stavern.
Det var slitsomt, men hyggelig.
Lærte nye ting, gjorde nye og utfordrende aktiviteter og møtte mange interessante mennesker.
Man blir ganske ydmyk når man møter på personer som strengt tatt lever på overtid.
Det vil si, når man får max 4 år igjen å leve og 11 år senere snakker jeg med personen, da kaller jeg det overtid.
Og jeg er så utrolig glad jeg rakk å snakke med dette flotte mennesket!
Hun boblet av kreativitet, humor og livsglede og det var umulig ikke å smile når man var i nærheten av henne.
Det er en fantastisk egenskap!
Veldig imponert og stolt av henne, som har beholdt de gode kvalitetene sine og ikke gravd seg ned i sin egen elendighet.
Og det er vel kanskje derfor hun fortsatt lever?
Ikke vet jeg, men jeg vet hun satte spor i meg som aldri vil forsvinne og jeg er evig taknemlig for å ha møtt henne og fått høre hennes historie.
Min gruppe, den jeg trente sammen med, besto av folk med ulike muskelsmerter av variabel årsak.
Noen dårligere enn andre og noen mer målretta enn andre.
Akkurat som det er ellers i livet.
Delte rom med ei suveren dame som delte humoren min.
Det var med på å gjøre oppholdet levelig for min del...
Jeg taklet dårlig endel av treningen der, kroppen min nektet å samarbeide uansett hvor lyst jeg hadde og tårene sto i øynene støtt og stadig.
Samtidig fikk jeg jo testet ut nye ting også.
Jeg har nemlig klatret i klatrevegg!
Det var kjempegøy, men veldig krevende og armene svir enda, selv om det er 4 dager siden...
Liker å mestre nye ting og dette var virkelig moro.
De hadde hobbystue der nede på kysthospitalet også og jeg måtte selvsagt prøve å lage noe.
Scrappet et kort jeg lot bli stående og så laget jeg noe annet, men det må vente til etter jul med å vises frem, for det skal være gaver.
Fristet iallfall til gjentakelse å lage, så får se hva tiden bringer.
har mer enn nok å gjøre om dagen og er så utrolig sliten.
Kjenner tårene presser på så fort pulsen øker i tempo og det er så frustrerende. Dermed presser jo tårene bare enda mere på, fordi jeg blir så oppgitt over meg selv for å være så innmari sippete.
Kalles vel en ond sirkel tror jeg... hehehe
Men men, det er vel bare sånn det skal være?
I dag har jeg en syk gutt hjemme. Liker ikke at han er så mye lurven, men det blir kanskje sånn i perioder. Er ikke vant med å ha syke unger lenger, så det er ikke mange gangene som skal til før jeg syns det er for mye.
Satser på det er forbigående og at han snart er på beina igjen.
Merker jeg er kvalm selv også, men det går nok over før det tar helt av.
Ingenting skal nemlig få ødelegge denne dagen for meg, vi har jo fått SNØ!
Håper inderlig den blir liggende, for nå er det vinter og snart jul. <3
Det var slitsomt, men hyggelig.
Lærte nye ting, gjorde nye og utfordrende aktiviteter og møtte mange interessante mennesker.
Man blir ganske ydmyk når man møter på personer som strengt tatt lever på overtid.
Det vil si, når man får max 4 år igjen å leve og 11 år senere snakker jeg med personen, da kaller jeg det overtid.
Og jeg er så utrolig glad jeg rakk å snakke med dette flotte mennesket!
Hun boblet av kreativitet, humor og livsglede og det var umulig ikke å smile når man var i nærheten av henne.
Det er en fantastisk egenskap!
Veldig imponert og stolt av henne, som har beholdt de gode kvalitetene sine og ikke gravd seg ned i sin egen elendighet.
Og det er vel kanskje derfor hun fortsatt lever?
Ikke vet jeg, men jeg vet hun satte spor i meg som aldri vil forsvinne og jeg er evig taknemlig for å ha møtt henne og fått høre hennes historie.
Min gruppe, den jeg trente sammen med, besto av folk med ulike muskelsmerter av variabel årsak.
Noen dårligere enn andre og noen mer målretta enn andre.
Akkurat som det er ellers i livet.
Delte rom med ei suveren dame som delte humoren min.
Det var med på å gjøre oppholdet levelig for min del...
Jeg taklet dårlig endel av treningen der, kroppen min nektet å samarbeide uansett hvor lyst jeg hadde og tårene sto i øynene støtt og stadig.
Samtidig fikk jeg jo testet ut nye ting også.
Jeg har nemlig klatret i klatrevegg!
Det var kjempegøy, men veldig krevende og armene svir enda, selv om det er 4 dager siden...
Liker å mestre nye ting og dette var virkelig moro.
De hadde hobbystue der nede på kysthospitalet også og jeg måtte selvsagt prøve å lage noe.
Scrappet et kort jeg lot bli stående og så laget jeg noe annet, men det må vente til etter jul med å vises frem, for det skal være gaver.
Fristet iallfall til gjentakelse å lage, så får se hva tiden bringer.
har mer enn nok å gjøre om dagen og er så utrolig sliten.
Kjenner tårene presser på så fort pulsen øker i tempo og det er så frustrerende. Dermed presser jo tårene bare enda mere på, fordi jeg blir så oppgitt over meg selv for å være så innmari sippete.
Kalles vel en ond sirkel tror jeg... hehehe
Men men, det er vel bare sånn det skal være?
I dag har jeg en syk gutt hjemme. Liker ikke at han er så mye lurven, men det blir kanskje sånn i perioder. Er ikke vant med å ha syke unger lenger, så det er ikke mange gangene som skal til før jeg syns det er for mye.
Satser på det er forbigående og at han snart er på beina igjen.
Merker jeg er kvalm selv også, men det går nok over før det tar helt av.
Ingenting skal nemlig få ødelegge denne dagen for meg, vi har jo fått SNØ!
Håper inderlig den blir liggende, for nå er det vinter og snart jul. <3
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar