I dag har jeg snakket endel med ei venninne om hvordan folk oppfatter meg og det fikk meg til å tenke på hvorfor jeg er så redd for å være meg.
For mange år siden sa ei venninne til meg at jeg var en sånn person som tok stor plass.
Det gjorde utrolig vondt!
Setningen sitter i hodet mitt hver eneste dag og det er 20 år siden det ble sagt.
Alt jeg gjør gjenspeiles i det og jeg skammer meg hver gang jeg har vært sammen med andre.
Overanalyserer absolutt alt jeg har sagt og gjort og hva jeg kunne gjort annerledes eller latt være å sagt eller gjort.
Jeg skammer meg over at jeg snakker mye, at jeg snakker for høyt, at jeg sier feil ting.
Jeg skammer meg over måten jeg ler på, at jeg sliter med å sitte i stillhet sammen med andre, fordi jeg føler meg utilpass og dermed snakker jeg desto mer.
Jeg skammer meg såpass at jeg i de fleste tilfeller sender melding til folk jeg har vært sammen med og ber om unnskyldning for at jeg var så slitsom når jeg besøkte dem.
Løsningen min er å sitte mest mulig hjemme.
Isolerer meg fra andre, så ikke folk skal bli irritert på meg, ikke himle med øynene bak ryggen min og ikke føle at de MÅ invitere meg på ting pga samvittigheten.
Jeg droppet samlingene med jentene hver måned, jeg takker nei til fester, takker nei til å komme på besøk, inviterer ikke så mange hit lenger.
På den måten slipper jeg å skamme meg over den jeg er hver dag.
Alt jeg gjør gjenspeiles i det og jeg skammer meg hver gang jeg har vært sammen med andre.
Overanalyserer absolutt alt jeg har sagt og gjort og hva jeg kunne gjort annerledes eller latt være å sagt eller gjort.
Jeg skammer meg over at jeg snakker mye, at jeg snakker for høyt, at jeg sier feil ting.
Jeg skammer meg over måten jeg ler på, at jeg sliter med å sitte i stillhet sammen med andre, fordi jeg føler meg utilpass og dermed snakker jeg desto mer.
Jeg skammer meg såpass at jeg i de fleste tilfeller sender melding til folk jeg har vært sammen med og ber om unnskyldning for at jeg var så slitsom når jeg besøkte dem.
Løsningen min er å sitte mest mulig hjemme.
Isolerer meg fra andre, så ikke folk skal bli irritert på meg, ikke himle med øynene bak ryggen min og ikke føle at de MÅ invitere meg på ting pga samvittigheten.
Jeg droppet samlingene med jentene hver måned, jeg takker nei til fester, takker nei til å komme på besøk, inviterer ikke så mange hit lenger.
På den måten slipper jeg å skamme meg over den jeg er hver dag.
Det er derfor jeg stort sett sitter på nett.
Det er mye enklere å være en nettvenn enn en venn man er i samme rom som.
Det er mye enklere å være en nettvenn enn en venn man er i samme rom som.
For på nett kan jeg være den jeg VIL være.
Den som støtter, lytter, sier de rette tingene, hjelper til å finne løsninger eller ting andre ikke finner.
Jeg kan være den som alltid er der når andre trenger noen å snakke med.
Bare ikke forvent at jeg skal fortelle tilbake hva som egentlig surrer i hodet mitt, for det klarer jeg ikke sette ord på.
Den som støtter, lytter, sier de rette tingene, hjelper til å finne løsninger eller ting andre ikke finner.
Jeg kan være den som alltid er der når andre trenger noen å snakke med.
Bare ikke forvent at jeg skal fortelle tilbake hva som egentlig surrer i hodet mitt, for det klarer jeg ikke sette ord på.
Det er altfor mye oppi der allikevel og det er bedre tankene mine blir der oppe enn at jeg begynner å fortelle og ender opp med å miste absolutt alle rundt meg.
Som nå...
Som nå...
For det ER skremmende med noen som er annerledes.
Noen som plutselig buser ut med noe de tenker på uansett hva temaet egentlig var.
Og det er vondt å være den andre ler av, snakker om eller unngår.
Det er vondt å være den som ALLTID føler at man er et utskudd som folk flest helst vil unngå.
Det er vondt å tenke...
Noen som plutselig buser ut med noe de tenker på uansett hva temaet egentlig var.
Og det er vondt å være den andre ler av, snakker om eller unngår.
Det er vondt å være den som ALLTID føler at man er et utskudd som folk flest helst vil unngå.
Det er vondt å tenke...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar