Dagen er ikke bare burdeburde...

Nei, noen ganger er den ganske blæ også. 

Haar vært ganske vanskelig å gå inn her etter innleggene om Gilbert.
Savnet er fortsatt stort og det skal ikke så mye til før tårene triller, men kun i ensomhet.

For som endel av dere tenker, så er det jo "bare" en katt...

Da sørger man iallfall ikke SÅ lenge!

Men kjenner at alt er litt tungt om dagen igrunn. 

Det er en sånn periode der ingenting riktig fungerer. 

Sydde en tunika, den ble helt grusom. 

Sydde ei pysjbukse, den trodde jeg ble bra, men man må ha tynne lår og hofter for å passe i den...

Tror muligens ikke søm heller er noe for meg. 

Selv om lysta er der aldri så mye. 

I dag har mellomste og venninna bakt minimuffins og de ble veldig gode.

Fulgte ei bænkers oppskrift, det er kjekt. 

Fikk også laget en enorm gjærdeig til kringler. 

Slå den, JEG fikk til gjærdeig!

Men kringlene ble ikke gyldne og fine som sist, da jeg lærte å lage de.

Neida, de ble liksom prikkete og alle ble lyse. 

Uansett hvor lenge jeg stekte dem.
Merkelig...

Scrappet ei lykt, dvs jeg prøvde. Det var 4 bazzill rett i søpla...

Syns liksom alt går på tverke om dagen og det er ikke noe moro!

Det er vel den delen med å være bra nok som kommer igjen. 

Innmari mye som er sårt som dukker opp kjenner jeg. 

Både av det ene og andre. 

Vurderer å invitere til fest i slutten av mnd, men halvparten av de som pleier å være her en gang eller to i året reagerer jo allergisk, så hva er poenget?
Kanskje vi blir 3 stykker liksom...

For all del, man må ikke være MANGE for å ha det moro, men for en gangs skyld hadde det vært stas om noen hadde tid til meg også. 

Og endel har sikkert lagt merke til at jeg ikke alltid har tid til dem lenger og det syns jeg er sårt. 

For mesteparten av grunnen er jo at jeg ikke har lyst til å stille opp for andre lenger når det sjeldent stilles opp tilbake. 

Hvor er folk når jeg trenger dem?

Men det er dumt av meg å si, for når jeg trenger noen og noen tilbyr seg så takker jeg som oftest nei. 

Vil ikke være til noen byrde. 

Ganske lei av å føle jeg er til bry for folk faktisk. 

Gått ned 21 kg, men spiller liten trille når jeg fortsatt har igjen 16 kg før jeg er fornøyd, og selv da vil jeg ha masse overflødig hud hengende og aldri bli fin igjen. 

Yupp, en skikkelig blæ-dag!

Jeg vil være perfekt, eller i det minste bra nok, for de jeg trenger å føle aksept fra. 

Og jeg driter faktisk i hva du mener om at jeg heller bare skal sette pris på de som aksepterer meg. 

Jeg TRENGER aksept fra de andre også!

Ellers er jeg ikke bra nok.

Men jeg innser at midlertidig ufør, hjemme med unger og dyr, leier bolig, kjører sliten bil og ikke drar på kaffebesøk i hytt og pine, ei heller HAR kaffebesøk i hytt og pine, det appelerer ikke til "liker"-delen hos folk. 

Men kravene er mange, høye og for min del, veldig ofte uoppnåelige. 

Så beklager, jeg klarer faktisk ikke å bli bra nok for enkelte av dere, uansett hvor hardt jeg jobber!

Jeg blir aldri tynn og pen, ikke kommer jeg ut i full jobb med det første heller, kanskje aldri, og å eie et hus, det krever to greit lønnede stillinger, hvilket ikke finnes når man får pengene sine fra NAV. 

Er det ikke greit nok å ha et hyggelig hjem?

Et hjem der det bare er å slå seg ned når man kommer, hvor man føler seg velkommen og stort sett alltid får noe hjemmelaget servert. 

Det var bra nok før i tiden, før alle kravene kom.

Vil tilbake til da alt var greit jeg.

Da JEG var grei...

En ny hverdag

Ja, så er helgen over og hverdagen er igang igjen. 

Natt til lørdag satt jeg veldig mye våken med Zacharias på brystet. 

Han trengte tydelig nærhet og trygghet, lille pusegutten vår som savner lillebroren sin han også. 

Og jeg har ikke hjerte til å si natta til noe så hjelpeløst, så selvsagt satt jeg oppe med ham. 

Der lå han på brystkassa mi og sov, mens jeg satt særdeles ukomfortabelt uten å tørre å flytte meg.

Lørdag på dagen tok vi en tur til BURAK sin utstilling for å se litt, og for at mellomste skulle få vært med på utstilling selv om hun skulle bort senere på dagen. 

Hilste på Rebekka som er Norges eneste oppdretter av Maukatter.
De er utrolig flotte!

Eller, hilste på og hilste på fru blom...

Da hun så oss kastet hun seg rundt halsen på Terje og sa at i dag var det klemmer som gjaldt og så fikk jentingen og jeg også klem, før vi hilste på hverandre.
Gjettet på hvem det var, men fy søren så godt det gjorde å bli møtt på den måten!

Og det var flere andre også som ønsket oss velkommen på en utrolig koselig måte. Følte at folk virkelig brydde seg!

Så jeg tok en avgjørelse og valgte å bli med søndag, da Zacharias skulle i ilden for første gang. 

Vi var virkelig nervøse, og ganske sikre på at han kom til å slå seg vrang.
Han er jo ikke kjent for å være samarbeidsvillig, den gutten der...

Men han sjarmerte dommeren fullstendig og vi fikk masse skryt!

Det var utrolig tungt å stå på sidelinja og være stolt av Zacharias, når alt jeg tenkte på var at jeg savnet Gilbert så inderlig. 

Og det var ikke bare da igrunn, men stadig sto tårene i øynene mine og alt jeg ville var å knekke fullstendig sammen, men sånt gjør man ikke som voksen ute blandt folk...
Veldig få som gjør det iallfall.
Jeg får heller felle tårene senere, når jeg knekker neste gang. 

I dag har jeg bare vært sint igrunn og alle har vært teite. 

Syns alt og alle er dumme og teite for alt de sier, gjør, mener, er, tenker, ser ut, kommer til å gjøre, har gjort osv osv osv

Så det er vel en del av sorgprosessen det også.

Men dagen kommer, det vet jeg!
Vet bare ikke når...

Zacharias har blitt skikkelig mammagutt og i dag har han rett og slett krevet at jeg skal sitte i sofaen og kose med ham.
Jeg får lov til SÅ mye jeg ikke fikk lov til tidligere og er det mer enn tydelig at han har valgt seg som sin nye leder.
Mamma er best liksom...

Han trenger en venn, og hverken vi tobeinte eller Gullet kan fylle plassen etter Gilbert.
INGEN kan gjøre det, men noen kan kanskje erstatte den etterhvert. 

Og jeg tror ikke det bør drøye for lenge, da tror jeg lillegutt blir litt koko. 

Han trenger en drx å dele hverdagen med. Siden fredag har han faktisk ikke brukt klatrestativet, så det er veldig tydelig at han trenger en ny venn.
Vi får se hva det blir til...

Jeg savner Gilbert og vil igrunn bare ha HAN! 

MIN Gilbert, mammas gullunge, husets sjarmtroll, og en så fantastisk katt at selv folk som bare har møtt ham på utstilling noen få ganger har felt tårer for ham!

Jeg har venner som har grått fordi han er død og ungenes venner har vært knust de også. 

Det er en stor rolle som skal fylles for å gå i hans fotspor. 

Men jeg vil bare ha Gilberten min en gang til, for alltid.

Men jeg ser jo selv hvor syk han var når jeg ser bilder som dette og vet vi tok det riktige valget.
Det er bare så vondt å ikke kunne strekke ut handa og gripe om den myke gode pelsen hans, ikke høre han rope på meg, ikke høre han male, ikke høre han stelle med Zacharias.
Føler jeg har sviktet gutten min totalt, men vet ikke hva mer vi kunne gjort. 

Det skulle ikke bli sånn...

Nå er det gjort

Nå sovnet han inn for siste gang.

Vakre Gilbertpusen vår.
Han sovnet med hodet sitt mot hjertet mitt, slik han alltid gjør, og før alt fra siste sprøyte var satt var han borte. Han var så sliten og slapp stakkar. 

Sitter med en så ufattelig tom følelse inni meg og skulle ønske magi var normalt.
Vet ikke om jeg er klar for å ta fatt på dager uten ham. 

Men, for han var det så absolutt best å få slippe. 

På ni måneder har han fått åtte antibiotikakurer og mengder med kvalmestillende. 

Spesialmat av ulike slag har blitt testet ut for å finne det han ble minst dårlig av. 

Selv det kom opp igjen i perioder. 

Når han forrige uke begynte å kaste opp blod var svaret enkelt. 

Enten må vi sette igang ekstreme tiltak med å isolere oss fullstendig uten besøk og omveltninger i hverdagen, hvilket er umulig når man har tre barn, eller så måtte vi kontakte veterinæren. 

Vi valgte det siste. 

Og svaret vi fikk var enkelt.
Vi kan teste ham via blodprøver, avføringsprøver og røntgen, eller vi kan ta det som trolig blir svaret etter prøvene også og gi ham en rolig avslutning før det går enda lenger. 

I går satte han tenner og klør i meg da jeg strøk ham på magen, et tydelig tegn på at det var vondt. 

Jeg fikk ikke vondt, han bare varslet fra. 

Gutten min ville aldri skadet meg på noe vis, han er glad i mammaen sin. 

Så glad i meg at noen ganger når jeg har vært ute en tur så roper han MAMAAAA når han hører bilen kommer kjørende inn i hagen. 

Mannen min som fortalte meg det. Gilbert sto i reolen og ropte høyt etter mamma. 

Når han har magesmerter og må på do gjør det vondt, da har han en veldig sår tone og roper på mamma hver gang han skal i kassa si. 

Eller, han gjorde...

Nå gjør han det ikke mer. 

Vil aldri rope på mamman sin mer og aldri krølle seg sammen i fanget mitt når jeg sitter i lotusstilling med dataen i fanget.
Varme er det beste i verden!

I går og i dag har han ikke villet ha menneskelig kontakt nesten, bortsett fra hvis han i korte øyeblikk har fått henge over skuldra vår. 

Ville ikke se på meg, ikke bli tatt på, ingenting. 

Han har ikke vært i klatrestativet siden forrige onsdag, og han som har hatt favorittplassen sin der hele tiden. 

Sofaen og akvariet er det eneste som har vært ok. 

Jeg vet ikke hvor mange netter jeg har sittet oppe for å vente på neste runde oppkast.
hvor mange tårer jeg har felt for ham. 

Det blir bare flere fremover...

Mammas gullgutt fortjener å slippe. 

Det har satt seg spor i ansiktet på ham også, så det var på tide at han fikk slippe. 

Ser han er hoven, øynene verker, selv etter to uker med øyesalve og behandling. 

Og han vil ikke leke lenger. 

Nesa hans har et sår som ikke vil gro. 

Alt er jo fordi immunforsvaret er nedsatt etter så mange perioder med medisiner. 

Aldri mer vil han få magekramper så han ligger og strekker seg etter meg med poten sin for å føle trygghet når han har vondt. 

Jeg har bedt om obduksjon, for å få bekreftet at det er IBD som er årsaken. 

IBD står for intestal bowel disease, altså betente tarmer. 

Kanskje er det noe annet, men det betvilte veterinæren og det samme gjør vi her i huset. 

Allikevel ønsker jeg å få det bekreftet, for å klare å akseptere at vi gjorde det rette. 

Men tankene mine kommer alltid til å virre rundt spørsmålet om det kanskje kunne vært funnet en løsning som kunne gjort gutten min frisk. 

"Bare en katt" tenker du sikkert.
Ja, men for meg er du bare en person. Allikevel ville jeg vært veldig lei meg om vi kjente hverandre og du ble alvorlig syk og gikk bort. 

Det er ett av barna mine som jeg er utrolig glad i, ikke glem det!

Sov godt gutten min <3

En stund siden sist igjen nå, men ingen fare, jeg stikker ikke for godt.

Reine kaptein Sabeltann igrunn: jeg kommer alltid tilbake!
Skjer litt av ymse slag om dagen, både positivt og negativt, uten å gå nærmere inn på det. 

Jeg har det iallfall BRA!

De siste mnd har jeg endelig gått ned i vekt igjen, etter 4 år med feil medisiner og utrivelige bivirkninger som har vært med på å ødelegge for meg. 

Så nå, etter 20 kg, tenkte jeg å legge ut noen bilder av meg selv for en gangs skyld. 

I fjor sommer, da vi var på ferie. Ser jo virkelig ikke bra ut, selv om bildet skjuler mye...

Utrolig hva en får til med sminke, skjerf og heftig vignetering!

Så gikk jeg ned noe, her er det vel snakk om 12-15 kg.

Ganske sliten, sent på kvelden etter fest, men iallfall ca -18 kg.

Får vel få tatt et nytt bilde igjen snart også for å vise etter 20 kg også.
Strengt tatt ønsker jeg å komme ned 17 kg til, men får se hvordan det går. Jeg tar en dag av gangen og er utrolig gla for alle de kg jeg har mistet hittil.
Håper de ALDRI kommer tilbake igjen!!!

Så, for en gangs skyld er det altså et blogginnlegg om meg selv. :)

Men, klarer ikke helt å la være å vise bilder av de suverene dyra heller da...
Gutta hadde en heller sjelden fight i dag, så da var jeg raskt ute med kameraet. Ble ganske mange kule bilder gitt!

Endelig hverdag!

Ja, for jeg liker faktisk hverdagen jeg. 

System og rutiner er veldig godt for kropp og sjel. Overraskende nok klarte jeg å stå opp til tiden allerede mandag og i dag, torsdag, har jeg faktisk fortsatt ikke forsovet meg. Ganske suverent igrunn. 

Meget fornøyd med meg selv når jeg kjenner etter. 

Pusegutta våre går godt overens og har blitt skikkelige kosegriser det bare ikke går an å ikke la seg sjarmere av. Iallfall ikke for oss som bor her. 

To trygge gutter som sover med magen i været, godt sammensurra.

Nå ligger Gullet i buret, Gilbert i hengekøya og Zacharias ligger i fast kengurupositur ved siden av meg i sofaen. Ja du leste rett, kengurupositur.
Han har kjempelange bakbein for tiden og han strekker de heeeeelt ut og frem mot hodet, samtidig som han krøller seg sammen i overkroppen. Ser faktisk ganske snodig ut, men veldig søtt. 

For oss som liker det...

Jeg skjønner at ikke alle liker det samme, og at noen syns en delvis hårløs kattunge med mange rynker ikke er så himla søtt, men JEG og de andre i huset her, VI liker det!

VELDIG!

Kom hit lille bror, så skal jeg vaske deg bak øra jeg.

Forresten så har Gilbert lært seg polsk!
Iallfall har han totalt endret måte å skravle på i det siste.
Vet ikke om det kan ha noe å gjøre med at han har blitt kastrert, for før hadde han skikkelig høylydt mjauing, mens nå er den mer hes og ru og tonen annerledes. Akkurat som om han har byttet språk.
Utrolig fascinerende å høre på iallfall, når han går og lokker på Zacharias.
Og Zacharias hopper opp i hengekøya øverst i klatrestativet og roper på Gilbert. 

Høy smeltefaktor!

I helgen har jeg vært på scrappetreff i Moss, og det var utrolig koselig å treffe nye og gamle venner.
Følte meg ganske produktiv også for en gangs skyld og er fornøyd med det jeg laget. 

Derimot er jeg ikke like fornøyd med et par kaker jeg laget før helgen. 

De ser helt greie ut, men de er absolutt ikke BRA, sånn som jeg skulle ønske de ble. 

Bulker, sprekker og luftbobler er noe jeg må jobbe mer med. Men når jeg hadde pyntet såpass som jeg hadde gjort og så den sprekken i kaka, ja da ble jeg så sur at jeg streika litt og nektet å ta det av for å legge på nytt. 

Litt sta må man få være. :)

Syns det ser mer ut som en kombinasjon av bastøferga og en cabincruiser enn en fin båt, men det er meg da...
Neste gang holder det nok med to høyder og ikke tre. Dessuten er det helt sikkert lavvann!!!

Og jeg VET det ikke pleier å være sløyfer på bilkaker, men den ble jo innmari kul da!
Sløyfa mener jeg...
Dessuten trengte jeg det til å skjule feilene jeg gjorde. hehehe

Smakte iallfall godt har jeg fått høre og det er faktisk det viktigste. 

Merker jeg sliter litt med å få lagt meg om kveldene, men får det liksom bare ikke til.
For mange tanker i hodet som vil spinne og for lite tid til å tenke alle ferdig på. 

Vil ikke sove på dagtid, vil heller prøve å sove til natta, men så fort medisinene mine går ut av kroppen så setter tankene igang og jeg blir lys våken, selv om jeg egentlig ikke ser klart engang. 

Kanskje i kveld er kvelden for tidlig legging? Hmmm...

Verdt et forsøk iallfall! 

Ha en toppers torsdag til dere som er innom. :)

Prøver meg på litt baking igjen da...

Ja, så begynner det endelig å bli litt kjøligere i lufta igjen, og jeg orker å ta fatt på litt baking. 

Har fått et par utfordringer og er igang med de første to nå. 

Blir spennende å se hva jeg får ut av det. 

Hatt koselig besøk av Ina i dag og vi har testet ut litt former og laget noen marsipanfigurer og greier.
Også har jeg lekt litt med farger og ting jeg har lest om på nett i løpet av sommeren. 

Kjevlet marsipan i ulike farger ut og la oppå hverandre, skar av et tynt lag som jeg kjevlet ut og trykket opp bokstaver og hjerter.

Syns det ble stilig jeg!

Så tok jeg av litt og knøvla sammen alle smårester og trykket ut litt flere hjerter.

Likte dette hjertet jeg, fordi det er så ulikt på hver av sidene.

Dette er nemlig baksiden av samme hjertet!

 Stilig?

Har tatt vare på den stabelen, for den vil jeg bruke til cupcakes en dag. 

Gleder meg!

another day is dawning...

Atter en dag er over...

Godt med alt som er unnagjort, er det ikke det de sier?

Skoletøy til ungene er unnagjort og bittelitt scrappehjelp har jeg også fått til i dag. 

Lykken sto nærmest i taket da eldstejenta fant drømmekjolen sin på salg i dag, så da ble den med hjem sammen med ny skjorte og topp. Kan ikke klage over kjole til 99,- syns jeg.
Junior fikk seg et par fargerike bukser og en genser som passet til.
"Nå mangler jeg bare rød og oransj mamma!"

Mellomste fikk seg topp, skjerf og bukse og er meget fornøyd hun også heldigvis. 

Og så....

Så har stakkars Gilberten vår vært og fjernet julekulene sine. 

Huff, det er så fælt når de ligger der i narkose.
Men, nysgjerrig som jeg er så MÅTTE jeg jo følge med på inngrepet.

Kjempespennende igrunn, og fryktelig enkelt. 

Nå er han våken og lukket inne på badet for natten.
Fortsatt ikke helt kontroll over blæra si, så han skal få ligge der inne i natt. 

Ja, han har seng, do og vann der inne.
Mat skal han jo ikke ha enda, så det er veldig greit. 

Dessverre er han ikke helt enig i avgjørelsen, så han prøver å åpne døra til badet selv. Hvilket han faktisk fikk til i sta...
Løsningen ble å sette en fôrsekk utenfor så det ble nok motstand til å stoppe ham. 

Zacharias har gått og ropt på Gilbert i hele kveld og Gullet leter febrilsk hun også. 

Skikkelig stressfaktor for de resterende dyra dette her.
Løsningen ble å la Zacharias bli med Sara på soverommet, mens Gullet ble med pappa'n sin og venter på meg. Hurra, oppvarma seng!

Fant Zacharias (eller Boom Zackalacka som han kalles) i hengekøya til Gilbert i dag og tenkte at ups, dette går vel ikke bra.
Men se løsningen da!!!