There's a new year in town!

Lurer på hvor mange innlegg i år som starter med "Godt nyttår"?
Det er nok ikke få!

Så mitt, ja det føyer seg jo inn i den samme rekka. 

Ikke fordi jeg ønsket noen godt nyttår, men fordi jeg skrev ordene.

Feiringen gikk stille og rolig for seg, med 2 katter, 3 hunder, 4 voksne og 8 (!) unger i alderen 5-16 år.

Vår eldste har venninna på besøk, og hun er som en av våre egne å regne.
Godjenta vår det. Hun også... 

Som alle venninnene til jentene egentlig er. 

Men der sklei jeg ut igjen. 

Dessverre ble femåringen dårlig og kastet opp igår, så foreldrene og hun reiste hjem litt tidlig, mens de tre andre søsknene fikk bli igjen til etter rakettene. 

Vi hadde det kjempegøy og jeg var vel ikke noe mindre barnslig jeg enn de andre. 

Eller?

Yes da, det er lov å ha det moro iblandt for voksne også!

Jula har gått stille for seg for vår del. 

Ungene har vært hos faren sin, så vi har slappet av stort sett.
Var hos et vennepar i Moss førstedag og ble servert et måltid som nok kunne mettet minst èn afrikansk landsby i ei uke. Vi var fem til bords...

 Men utrolig koselig var det åkke som!

Kanskje det blir tradisjon?

Femtedag var ene kusina mi her med familien sin og forloveren min kom også, til tross for rein is på veien og farlige kjøreforhold. 

Veldig koselig med tapasbord av masse restemat. :)

Snadder var det!
Flinke mannen min som styra i vei mens jeg "bare skulle gjøre ferdig lyktene" jeg laget. 

Det tok vel nesten to timer mer enn planlagt...
Bilde kommer senere.

Utenom dette har vi bare slappet av hjemme, mannen, dyra og jeg.

Så til årets nærmest obligatoriske spørsmål:
Fikk du noe fint til jul i år?

hihi :P

Kreativt innlegg i farta

Ja, jeg har jo bakt litt innimellom også selv om det skjer mye i perioder og selv om det er aldri så stille fra meg. 

Har vært kreativ på andre måter også forsåvidt, så her kommer et lite bildeinnlegg av ymse jeg har laget i høst og vinter. 

Ikke rør meg!
Hjerte til burpynten på utstilling.

Laget kort på kysthospitalet da jeg var der.
Den God jul-punchen var igrunn innmari kul!

Andre lua jeg strikka i år.

Monster High-kake til ei søt jente :)

Fater med decoupage, yepp jeg er hekta!

Armbånd? Smykke til katt/liten hund? Valget er ditt...

De første (og eneste) tagsene jeg har scrappet.

Flere fater.

Den første lua jeg strikka. LITT slerken kanskje?

Hjerte laget i røsslyng sammen med perlestreng.

Babykort

Enda en kakeboks scrappet. Nederste går å åpne.

Julekort, ett av få i år.

Prinsesseslott til ei nydelig prinsesse på 3 år.

Pannebånd til lillemann. 

Som du ser så har jeg jo laget litt.
Det kommer mer senere, kanskje etter jul, så jeg ikke avslører for mange gaver. :)

Kysthospitalet

Forrige uke tilbrakte jeg på kysthospitalet i Stavern.
Det var slitsomt, men hyggelig.
Lærte nye ting, gjorde nye og utfordrende aktiviteter og møtte mange interessante mennesker.

Man blir ganske ydmyk når man møter på personer som strengt tatt lever på overtid.
Det vil si, når man får max 4 år igjen å leve og 11 år senere snakker jeg med personen, da kaller jeg det overtid.
Og jeg er så utrolig glad jeg rakk å snakke med dette flotte mennesket!
Hun boblet av kreativitet, humor og livsglede og det var umulig ikke å smile når man var i nærheten av henne.
Det er en fantastisk egenskap!
Veldig imponert og stolt av henne, som har beholdt de gode kvalitetene sine og ikke gravd seg ned i sin egen elendighet.
Og det er vel kanskje derfor hun fortsatt lever?
Ikke vet jeg, men jeg vet hun satte spor i meg som aldri vil forsvinne og jeg er evig taknemlig for å ha møtt henne og fått høre hennes historie.

Min gruppe, den jeg trente sammen med, besto av folk med ulike muskelsmerter av variabel årsak.
Noen dårligere enn andre og noen mer målretta enn andre.
Akkurat som det er ellers i livet.
Delte rom med ei suveren dame som delte humoren min.
Det var med på å gjøre oppholdet levelig for min del...
Jeg taklet dårlig endel av treningen der, kroppen min nektet å samarbeide uansett hvor lyst jeg hadde og tårene sto i øynene støtt og stadig.
Samtidig fikk jeg jo testet ut nye ting også.
Jeg har nemlig klatret i klatrevegg!
Det var kjempegøy, men veldig krevende og armene svir enda, selv om det er 4 dager siden...
Liker å mestre nye ting og dette var virkelig moro.

De hadde hobbystue der nede på kysthospitalet også og jeg måtte selvsagt prøve å lage noe.
Scrappet et kort jeg lot bli stående og så laget jeg noe annet, men det må vente til etter jul med å vises frem, for det skal være gaver.
Fristet iallfall til gjentakelse å lage, så får se hva tiden bringer.
har mer enn nok å gjøre om dagen og er så utrolig sliten.

Kjenner tårene presser på så fort pulsen øker i tempo og det er så frustrerende. Dermed presser jo tårene bare enda mere på, fordi jeg blir så oppgitt over meg selv for å være så innmari sippete.
Kalles vel en ond sirkel tror jeg... hehehe
Men men, det er vel bare sånn det skal være?

I dag har jeg en syk gutt hjemme. Liker ikke at han er så mye lurven, men det blir kanskje sånn i perioder. Er ikke vant med å ha syke unger lenger, så det er ikke mange gangene som skal til før jeg syns det er for mye.
Satser på det er forbigående og at han snart er på beina igjen.
Merker jeg er kvalm selv også, men det går nok over før det tar helt av.

Ingenting skal nemlig få ødelegge denne dagen for meg, vi har jo fått SNØ!
Håper inderlig den blir liggende, for nå er det vinter og snart jul. <3

Nå er jeg klar...

Nå tror jeg endelig jeg er klar til å skrive litt her igjen. 

Alt raste igrunn sammen for meg da bursdagen min tok en litt annerledes vending enn vi var forberedt på. 

Det er jo ikke så lenge siden vi mistet Gilbert og på bursdagen min syns jeg Zacharias begynte å puste så rart. 

Litt sånn astmaanfall-aktig. 

Han lå på armen min og løftet hele kroppen for hver gang han trakk pusten. 

Halsgropa ble dyp og brystkassa utvidet seg alt den kunne og ville helst hatt mer plass enn det også. 

Så for å være på den sikre siden tok jeg ham til veterinæren, egentlig bare for å bekrefte at jeg var overhysterisk. 

9 timer senere kom jeg hjem igjen, med bekreftelse på at jeg IKKE var hysterisk og uten noen Zacharias med meg...

Det ble rett og slett for mye og jeg ble veldig sint, bitter og lei meg på alt og alle i hele verden. 

Jeg ville bare hyle og skrike og grine, hvilket jeg til slutt gjorde, da jeg ble alene mandagen etter. 

Men allikevel klarer jeg ikke slutte å sørge. 

Jeg savner de to gutta mine så utrolig mye og det overrasker meg at jeg klarte å knytte meg så sterkt til disse to firbeinte. 

Og dine "bare en katt" kan du beholde for deg selv, for hadde du tilbrakt et par dager med dyra våre og blitt kjent med de unike personlighetene deres hadde du skjønt litt mer av hva jeg mener. 

Jeg digget gutta våre og klarer ikke helt å skrive om dem i fortid enda. 

Jeg digger de enda jeg!

Da vi kom hjem fra veterinæren uten Zacharias den kvelden lå det melding og ventet på oss.
Oppdretternavnet vårt var godkjent og vi var klare til å starte oppdrett. 

Men faen heller, vi hadde ingen katt!

Hadde ikke så lang tid på oss til å sørge, for vi hadde allerede kjøpt og betalt for ei vakker lita prinsesse i Sverige.

Huset ble vasket og renset, steamet og sprita. Ingenting skulle gå galt med henne iallfall!
Og fy så vondt det var da minsten på 11 sa med bitterhet i stemmen ved middagsbordet en dag:
-så får vi se hvor lenge vi klarer å beholde henne da...

Den svei!!!!

Det er ikke sånn det skal være å ha dyr. 

Men Salma klarer seg fint, sjarmerer de fleste og elsker mamman sin, hun som gutta gjorde.
Kanskje det som er feil?
At jeg er for tilgjengelig og alltid tilstede for dem.
Derfor jeg sørger sånn når noe skjer?

Men nå gleder vi oss over Salma og nyter hver eneste dag med henne.
Hun er akkurat slik en kattunge skal være.
Uredd, nysgjerrig, aktiv, kosete, kjærlig, hengiven, leken og rampete.
Har jeg glemt noe tro?

Ja, hun er VAKKER!

Og nå, nå er jeg klar for å forberede meg til jul og nyte adventstida.
Jeg sørger fortsatt og har mange tårer igjen å felle før jeg er tom, men jeg er klar til å sette pris på hverdagen igjen tror jeg.
Og jeg er klar til å glede meg over hver dag med både Salma, Gullet, Pøni, mann og barn.
Hver og en med sin spesielle plass i hjertet mitt. <3
Og det er plass til mange fler fortsatt, både to og firbeinte!

God natt og takk for i aften.

Rosa måned og giveaway

Oktober er jo blitt kjent som den rosa måneden og det er et viktig lite tema.

Brystkreft er ikke noe man tuller med, eller føyser vekk og det er viktig å sette litt ekstra lys på sykdommen. 

Skulle bare ønske hele brystkreften og all annen kreft forsvant for evig og alltid. 

Nå har en i familien fått kreft for andre gang i år og jeg må innrømme at selv om det er noen generasjoner imellom oss så blir jeg bekymret og lei meg. 

Men tilbake til rosa måned og giveaway!

Ei flott scrappedame har en fin giveaway jeg anbefaler å bli med i trekningen om. 

 

Håper selvsagt det blir meg som vinner, men unner dere andre en sjanse også. :)

Veldig enkelt å delta, så bare å svinse en tur innom bloggen hennes.
Ta dere samtidig tid til å kikke på alt det flotte hun lager.

Sist men ikke minst, IKKE GLEM Å SJEKKE BRYSTENE JENTER!

Dagen er ikke bare burdeburde...

Nei, noen ganger er den ganske blæ også. 

Haar vært ganske vanskelig å gå inn her etter innleggene om Gilbert.
Savnet er fortsatt stort og det skal ikke så mye til før tårene triller, men kun i ensomhet.

For som endel av dere tenker, så er det jo "bare" en katt...

Da sørger man iallfall ikke SÅ lenge!

Men kjenner at alt er litt tungt om dagen igrunn. 

Det er en sånn periode der ingenting riktig fungerer. 

Sydde en tunika, den ble helt grusom. 

Sydde ei pysjbukse, den trodde jeg ble bra, men man må ha tynne lår og hofter for å passe i den...

Tror muligens ikke søm heller er noe for meg. 

Selv om lysta er der aldri så mye. 

I dag har mellomste og venninna bakt minimuffins og de ble veldig gode.

Fulgte ei bænkers oppskrift, det er kjekt. 

Fikk også laget en enorm gjærdeig til kringler. 

Slå den, JEG fikk til gjærdeig!

Men kringlene ble ikke gyldne og fine som sist, da jeg lærte å lage de.

Neida, de ble liksom prikkete og alle ble lyse. 

Uansett hvor lenge jeg stekte dem.
Merkelig...

Scrappet ei lykt, dvs jeg prøvde. Det var 4 bazzill rett i søpla...

Syns liksom alt går på tverke om dagen og det er ikke noe moro!

Det er vel den delen med å være bra nok som kommer igjen. 

Innmari mye som er sårt som dukker opp kjenner jeg. 

Både av det ene og andre. 

Vurderer å invitere til fest i slutten av mnd, men halvparten av de som pleier å være her en gang eller to i året reagerer jo allergisk, så hva er poenget?
Kanskje vi blir 3 stykker liksom...

For all del, man må ikke være MANGE for å ha det moro, men for en gangs skyld hadde det vært stas om noen hadde tid til meg også. 

Og endel har sikkert lagt merke til at jeg ikke alltid har tid til dem lenger og det syns jeg er sårt. 

For mesteparten av grunnen er jo at jeg ikke har lyst til å stille opp for andre lenger når det sjeldent stilles opp tilbake. 

Hvor er folk når jeg trenger dem?

Men det er dumt av meg å si, for når jeg trenger noen og noen tilbyr seg så takker jeg som oftest nei. 

Vil ikke være til noen byrde. 

Ganske lei av å føle jeg er til bry for folk faktisk. 

Gått ned 21 kg, men spiller liten trille når jeg fortsatt har igjen 16 kg før jeg er fornøyd, og selv da vil jeg ha masse overflødig hud hengende og aldri bli fin igjen. 

Yupp, en skikkelig blæ-dag!

Jeg vil være perfekt, eller i det minste bra nok, for de jeg trenger å føle aksept fra. 

Og jeg driter faktisk i hva du mener om at jeg heller bare skal sette pris på de som aksepterer meg. 

Jeg TRENGER aksept fra de andre også!

Ellers er jeg ikke bra nok.

Men jeg innser at midlertidig ufør, hjemme med unger og dyr, leier bolig, kjører sliten bil og ikke drar på kaffebesøk i hytt og pine, ei heller HAR kaffebesøk i hytt og pine, det appelerer ikke til "liker"-delen hos folk. 

Men kravene er mange, høye og for min del, veldig ofte uoppnåelige. 

Så beklager, jeg klarer faktisk ikke å bli bra nok for enkelte av dere, uansett hvor hardt jeg jobber!

Jeg blir aldri tynn og pen, ikke kommer jeg ut i full jobb med det første heller, kanskje aldri, og å eie et hus, det krever to greit lønnede stillinger, hvilket ikke finnes når man får pengene sine fra NAV. 

Er det ikke greit nok å ha et hyggelig hjem?

Et hjem der det bare er å slå seg ned når man kommer, hvor man føler seg velkommen og stort sett alltid får noe hjemmelaget servert. 

Det var bra nok før i tiden, før alle kravene kom.

Vil tilbake til da alt var greit jeg.

Da JEG var grei...

En ny hverdag

Ja, så er helgen over og hverdagen er igang igjen. 

Natt til lørdag satt jeg veldig mye våken med Zacharias på brystet. 

Han trengte tydelig nærhet og trygghet, lille pusegutten vår som savner lillebroren sin han også. 

Og jeg har ikke hjerte til å si natta til noe så hjelpeløst, så selvsagt satt jeg oppe med ham. 

Der lå han på brystkassa mi og sov, mens jeg satt særdeles ukomfortabelt uten å tørre å flytte meg.

Lørdag på dagen tok vi en tur til BURAK sin utstilling for å se litt, og for at mellomste skulle få vært med på utstilling selv om hun skulle bort senere på dagen. 

Hilste på Rebekka som er Norges eneste oppdretter av Maukatter.
De er utrolig flotte!

Eller, hilste på og hilste på fru blom...

Da hun så oss kastet hun seg rundt halsen på Terje og sa at i dag var det klemmer som gjaldt og så fikk jentingen og jeg også klem, før vi hilste på hverandre.
Gjettet på hvem det var, men fy søren så godt det gjorde å bli møtt på den måten!

Og det var flere andre også som ønsket oss velkommen på en utrolig koselig måte. Følte at folk virkelig brydde seg!

Så jeg tok en avgjørelse og valgte å bli med søndag, da Zacharias skulle i ilden for første gang. 

Vi var virkelig nervøse, og ganske sikre på at han kom til å slå seg vrang.
Han er jo ikke kjent for å være samarbeidsvillig, den gutten der...

Men han sjarmerte dommeren fullstendig og vi fikk masse skryt!

Det var utrolig tungt å stå på sidelinja og være stolt av Zacharias, når alt jeg tenkte på var at jeg savnet Gilbert så inderlig. 

Og det var ikke bare da igrunn, men stadig sto tårene i øynene mine og alt jeg ville var å knekke fullstendig sammen, men sånt gjør man ikke som voksen ute blandt folk...
Veldig få som gjør det iallfall.
Jeg får heller felle tårene senere, når jeg knekker neste gang. 

I dag har jeg bare vært sint igrunn og alle har vært teite. 

Syns alt og alle er dumme og teite for alt de sier, gjør, mener, er, tenker, ser ut, kommer til å gjøre, har gjort osv osv osv

Så det er vel en del av sorgprosessen det også.

Men dagen kommer, det vet jeg!
Vet bare ikke når...

Zacharias har blitt skikkelig mammagutt og i dag har han rett og slett krevet at jeg skal sitte i sofaen og kose med ham.
Jeg får lov til SÅ mye jeg ikke fikk lov til tidligere og er det mer enn tydelig at han har valgt seg som sin nye leder.
Mamma er best liksom...

Han trenger en venn, og hverken vi tobeinte eller Gullet kan fylle plassen etter Gilbert.
INGEN kan gjøre det, men noen kan kanskje erstatte den etterhvert. 

Og jeg tror ikke det bør drøye for lenge, da tror jeg lillegutt blir litt koko. 

Han trenger en drx å dele hverdagen med. Siden fredag har han faktisk ikke brukt klatrestativet, så det er veldig tydelig at han trenger en ny venn.
Vi får se hva det blir til...

Jeg savner Gilbert og vil igrunn bare ha HAN! 

MIN Gilbert, mammas gullunge, husets sjarmtroll, og en så fantastisk katt at selv folk som bare har møtt ham på utstilling noen få ganger har felt tårer for ham!

Jeg har venner som har grått fordi han er død og ungenes venner har vært knust de også. 

Det er en stor rolle som skal fylles for å gå i hans fotspor. 

Men jeg vil bare ha Gilberten min en gang til, for alltid.

Men jeg ser jo selv hvor syk han var når jeg ser bilder som dette og vet vi tok det riktige valget.
Det er bare så vondt å ikke kunne strekke ut handa og gripe om den myke gode pelsen hans, ikke høre han rope på meg, ikke høre han male, ikke høre han stelle med Zacharias.
Føler jeg har sviktet gutten min totalt, men vet ikke hva mer vi kunne gjort. 

Det skulle ikke bli sånn...