onsdag 30. september 2015

Når alt blir for mye...

Noen ganger kan ting bli litt overveldende, selv for noen som ofte har en tendens til å være den som gjør andre overdeldet.
Nå er det sånn for meg.
Jeg sier ja til det meste jeg blir spurt om og jeg tar meg tid til å lytte til andres tunge tanker.
Det de færreste vet er at alt dette påvirker meg veldig i lang tid etterpå og går utover de jeg bor sammen med.
Si for eksempel hvis noen har en utro partner, så kan det gjerne resultere i at jeg mistenker min for å gjøre det samme.
Hvis noen har det tungt, av ulike årsaker, så blir dagene mine svarte. 
Men jeg bryr meg om mange og jeg setter pris på tilliten de viser meg ved å åpne seg for meg.
Noen har kanskje ingen andre å snakke med, og jeg vet hvor vondt det er å ikke ha noen når ting ikke er så greit og man har behov for andres trøst eller synsvinkler på tankene som spiser en opp. 
Jeg blir også veldig lei meg når noen sier ting til meg.
Det er ikke sikkert det er slemt ment, men jeg blir fryktelig lei meg og henger meg opp i det som blir sagt til meg. Og det brenner seg fast i hodet mitt, og gløder til evig tid.
Noen perioder blekner det, for deretter å komme tilbake med sterkere kraft enn før.
Og jeg har alltid dårlig samvittighet. 
Dårlig samvittighet over alt jeg har sagt og gjort, eller ikke sagt og gjort.
Ikke bare til noen, men til alle.
Sånn sett burde jeg kanskje holde meg borte fra alt som heter sosiale medier, for der er det jammen lett å misoppfattes eller si feil ting!
Tenk deg det, at ALT det du noen gang har sagt til meg, det dukker opp igjen nå og da.
Og at ALT jeg noen gang har sagt til deg også dukker opp og sørger for å holde meg nede.
Langt nede.
Det er faktisk veldig slitsomt.
Og når jeg prøver å fortelle hvordan jeg har det, så blir det føyset bort med ord som "det går nok snart over", eller "da må du bare slutte å tenke sånn".
Herregud, hadde jeg visst hvordan jeg skulle slutte å tenke sånn, så hadde jeg vel gjort det for mange herrans år siden!
Det er jo ingen som VIL ha det sånn.
iallfall ikke jeg...
Så da blir det full stopp iblant og jeg renner over med følelser og tanker.
Som nå i kveld.
Jeg har mye å tenke på, mange å bekymre meg for og altfor liten mulighet til å ordne opp i ting.
Nå er det litt for mye for hjertet og hjernen min og jeg beklager at jeg ikke kan være den jeg skulle ønske jeg var, for så mange.
Jeg håper jeg snart får to bein godt planta på fast grunn, slik at jeg kan være en bedre meg enn det jeg er nå og kan være der for alle de som trenger det.