onsdag 5. desember 2012

Kreativt innlegg i farta

Ja, jeg har jo bakt litt innimellom også selv om det skjer mye i perioder og selv om det er aldri så stille fra meg. 
Har vært kreativ på andre måter også forsåvidt, så her kommer et lite bildeinnlegg av ymse jeg har laget i høst og vinter. 

Ikke rør meg!
Hjerte til burpynten på utstilling.

Laget kort på kysthospitalet da jeg var der.
Den God jul-punchen var igrunn innmari kul!
Andre lua jeg strikka i år.

Monster High-kake til ei søt jente :)

Fater med decoupage, yepp jeg er hekta!

Armbånd? Smykke til katt/liten hund? Valget er ditt...

De første (og eneste) tagsene jeg har scrappet.

Flere fater.

Den første lua jeg strikka. LITT slerken kanskje?


Hjerte laget i røsslyng sammen med perlestreng.

Babykort

Enda en kakeboks scrappet. Nederste går å åpne.

Julekort, ett av få i år.

Prinsesseslott til ei nydelig prinsesse på 3 år.

Pannebånd til lillemann. 



Som du ser så har jeg jo laget litt.
Det kommer mer senere, kanskje etter jul, så jeg ikke avslører for mange gaver. :)


mandag 3. desember 2012

Kysthospitalet

Forrige uke tilbrakte jeg på kysthospitalet i Stavern.
Det var slitsomt, men hyggelig.
Lærte nye ting, gjorde nye og utfordrende aktiviteter og møtte mange interessante mennesker.

Man blir ganske ydmyk når man møter på personer som strengt tatt lever på overtid.
Det vil si, når man får max 4 år igjen å leve og 11 år senere snakker jeg med personen, da kaller jeg det overtid.
Og jeg er så utrolig glad jeg rakk å snakke med dette flotte mennesket!
Hun boblet av kreativitet, humor og livsglede og det var umulig ikke å smile når man var i nærheten av henne.
Det er en fantastisk egenskap!
Veldig imponert og stolt av henne, som har beholdt de gode kvalitetene sine og ikke gravd seg ned i sin egen elendighet.
Og det er vel kanskje derfor hun fortsatt lever?
Ikke vet jeg, men jeg vet hun satte spor i meg som aldri vil forsvinne og jeg er evig taknemlig for å ha møtt henne og fått høre hennes historie.

Min gruppe, den jeg trente sammen med, besto av folk med ulike muskelsmerter av variabel årsak.
Noen dårligere enn andre og noen mer målretta enn andre.
Akkurat som det er ellers i livet.
Delte rom med ei suveren dame som delte humoren min.
Det var med på å gjøre oppholdet levelig for min del...
Jeg taklet dårlig endel av treningen der, kroppen min nektet å samarbeide uansett hvor lyst jeg hadde og tårene sto i øynene støtt og stadig.
Samtidig fikk jeg jo testet ut nye ting også.
Jeg har nemlig klatret i klatrevegg!
Det var kjempegøy, men veldig krevende og armene svir enda, selv om det er 4 dager siden...
Liker å mestre nye ting og dette var virkelig moro.

De hadde hobbystue der nede på kysthospitalet også og jeg måtte selvsagt prøve å lage noe.
Scrappet et kort jeg lot bli stående og så laget jeg noe annet, men det må vente til etter jul med å vises frem, for det skal være gaver.
Fristet iallfall til gjentakelse å lage, så får se hva tiden bringer.
har mer enn nok å gjøre om dagen og er så utrolig sliten.

Kjenner tårene presser på så fort pulsen øker i tempo og det er så frustrerende. Dermed presser jo tårene bare enda mere på, fordi jeg blir så oppgitt over meg selv for å være så innmari sippete.
Kalles vel en ond sirkel tror jeg... hehehe
Men men, det er vel bare sånn det skal være?

I dag har jeg en syk gutt hjemme. Liker ikke at han er så mye lurven, men det blir kanskje sånn i perioder. Er ikke vant med å ha syke unger lenger, så det er ikke mange gangene som skal til før jeg syns det er for mye.
Satser på det er forbigående og at han snart er på beina igjen.
Merker jeg er kvalm selv også, men det går nok over før det tar helt av.

Ingenting skal nemlig få ødelegge denne dagen for meg, vi har jo fått SNØ!
Håper inderlig den blir liggende, for nå er det vinter og snart jul. <3

søndag 2. desember 2012

Nå er jeg klar...

Nå tror jeg endelig jeg er klar til å skrive litt her igjen. 
Alt raste igrunn sammen for meg da bursdagen min tok en litt annerledes vending enn vi var forberedt på. 

Det er jo ikke så lenge siden vi mistet Gilbert og på bursdagen min syns jeg Zacharias begynte å puste så rart. 
Litt sånn astmaanfall-aktig. 
Han lå på armen min og løftet hele kroppen for hver gang han trakk pusten. 
Halsgropa ble dyp og brystkassa utvidet seg alt den kunne og ville helst hatt mer plass enn det også. 
Så for å være på den sikre siden tok jeg ham til veterinæren, egentlig bare for å bekrefte at jeg var overhysterisk. 
9 timer senere kom jeg hjem igjen, med bekreftelse på at jeg IKKE var hysterisk og uten noen Zacharias med meg...
Det ble rett og slett for mye og jeg ble veldig sint, bitter og lei meg på alt og alle i hele verden. 
Jeg ville bare hyle og skrike og grine, hvilket jeg til slutt gjorde, da jeg ble alene mandagen etter. 
Men allikevel klarer jeg ikke slutte å sørge. 
Jeg savner de to gutta mine så utrolig mye og det overrasker meg at jeg klarte å knytte meg så sterkt til disse to firbeinte. 

Og dine "bare en katt" kan du beholde for deg selv, for hadde du tilbrakt et par dager med dyra våre og blitt kjent med de unike personlighetene deres hadde du skjønt litt mer av hva jeg mener. 
Jeg digget gutta våre og klarer ikke helt å skrive om dem i fortid enda. 
Jeg digger de enda jeg!



Da vi kom hjem fra veterinæren uten Zacharias den kvelden lå det melding og ventet på oss.
Oppdretternavnet vårt var godkjent og vi var klare til å starte oppdrett. 
Men faen heller, vi hadde ingen katt!

Hadde ikke så lang tid på oss til å sørge, for vi hadde allerede kjøpt og betalt for ei vakker lita prinsesse i Sverige.
Huset ble vasket og renset, steamet og sprita. Ingenting skulle gå galt med henne iallfall!
Og fy så vondt det var da minsten på 11 sa med bitterhet i stemmen ved middagsbordet en dag:
-så får vi se hvor lenge vi klarer å beholde henne da...
Den svei!!!!

Det er ikke sånn det skal være å ha dyr. 
Men Salma klarer seg fint, sjarmerer de fleste og elsker mamman sin, hun som gutta gjorde.
Kanskje det som er feil?
At jeg er for tilgjengelig og alltid tilstede for dem.
Derfor jeg sørger sånn når noe skjer?

Men nå gleder vi oss over Salma og nyter hver eneste dag med henne.
Hun er akkurat slik en kattunge skal være.
Uredd, nysgjerrig, aktiv, kosete, kjærlig, hengiven, leken og rampete.
Har jeg glemt noe tro?


Ja, hun er VAKKER!

Og nå, nå er jeg klar for å forberede meg til jul og nyte adventstida.
Jeg sørger fortsatt og har mange tårer igjen å felle før jeg er tom, men jeg er klar til å sette pris på hverdagen igjen tror jeg.
Og jeg er klar til å glede meg over hver dag med både Salma, Gullet, Pøni, mann og barn.
Hver og en med sin spesielle plass i hjertet mitt. <3
Og det er plass til mange fler fortsatt, både to og firbeinte!

God natt og takk for i aften.