onsdag 5. desember 2012

Kreativt innlegg i farta

Ja, jeg har jo bakt litt innimellom også selv om det skjer mye i perioder og selv om det er aldri så stille fra meg. 
Har vært kreativ på andre måter også forsåvidt, så her kommer et lite bildeinnlegg av ymse jeg har laget i høst og vinter. 

Ikke rør meg!
Hjerte til burpynten på utstilling.

Laget kort på kysthospitalet da jeg var der.
Den God jul-punchen var igrunn innmari kul!
Andre lua jeg strikka i år.

Monster High-kake til ei søt jente :)

Fater med decoupage, yepp jeg er hekta!

Armbånd? Smykke til katt/liten hund? Valget er ditt...

De første (og eneste) tagsene jeg har scrappet.

Flere fater.

Den første lua jeg strikka. LITT slerken kanskje?


Hjerte laget i røsslyng sammen med perlestreng.

Babykort

Enda en kakeboks scrappet. Nederste går å åpne.

Julekort, ett av få i år.

Prinsesseslott til ei nydelig prinsesse på 3 år.

Pannebånd til lillemann. 



Som du ser så har jeg jo laget litt.
Det kommer mer senere, kanskje etter jul, så jeg ikke avslører for mange gaver. :)


mandag 3. desember 2012

Kysthospitalet

Forrige uke tilbrakte jeg på kysthospitalet i Stavern.
Det var slitsomt, men hyggelig.
Lærte nye ting, gjorde nye og utfordrende aktiviteter og møtte mange interessante mennesker.

Man blir ganske ydmyk når man møter på personer som strengt tatt lever på overtid.
Det vil si, når man får max 4 år igjen å leve og 11 år senere snakker jeg med personen, da kaller jeg det overtid.
Og jeg er så utrolig glad jeg rakk å snakke med dette flotte mennesket!
Hun boblet av kreativitet, humor og livsglede og det var umulig ikke å smile når man var i nærheten av henne.
Det er en fantastisk egenskap!
Veldig imponert og stolt av henne, som har beholdt de gode kvalitetene sine og ikke gravd seg ned i sin egen elendighet.
Og det er vel kanskje derfor hun fortsatt lever?
Ikke vet jeg, men jeg vet hun satte spor i meg som aldri vil forsvinne og jeg er evig taknemlig for å ha møtt henne og fått høre hennes historie.

Min gruppe, den jeg trente sammen med, besto av folk med ulike muskelsmerter av variabel årsak.
Noen dårligere enn andre og noen mer målretta enn andre.
Akkurat som det er ellers i livet.
Delte rom med ei suveren dame som delte humoren min.
Det var med på å gjøre oppholdet levelig for min del...
Jeg taklet dårlig endel av treningen der, kroppen min nektet å samarbeide uansett hvor lyst jeg hadde og tårene sto i øynene støtt og stadig.
Samtidig fikk jeg jo testet ut nye ting også.
Jeg har nemlig klatret i klatrevegg!
Det var kjempegøy, men veldig krevende og armene svir enda, selv om det er 4 dager siden...
Liker å mestre nye ting og dette var virkelig moro.

De hadde hobbystue der nede på kysthospitalet også og jeg måtte selvsagt prøve å lage noe.
Scrappet et kort jeg lot bli stående og så laget jeg noe annet, men det må vente til etter jul med å vises frem, for det skal være gaver.
Fristet iallfall til gjentakelse å lage, så får se hva tiden bringer.
har mer enn nok å gjøre om dagen og er så utrolig sliten.

Kjenner tårene presser på så fort pulsen øker i tempo og det er så frustrerende. Dermed presser jo tårene bare enda mere på, fordi jeg blir så oppgitt over meg selv for å være så innmari sippete.
Kalles vel en ond sirkel tror jeg... hehehe
Men men, det er vel bare sånn det skal være?

I dag har jeg en syk gutt hjemme. Liker ikke at han er så mye lurven, men det blir kanskje sånn i perioder. Er ikke vant med å ha syke unger lenger, så det er ikke mange gangene som skal til før jeg syns det er for mye.
Satser på det er forbigående og at han snart er på beina igjen.
Merker jeg er kvalm selv også, men det går nok over før det tar helt av.

Ingenting skal nemlig få ødelegge denne dagen for meg, vi har jo fått SNØ!
Håper inderlig den blir liggende, for nå er det vinter og snart jul. <3

søndag 2. desember 2012

Nå er jeg klar...

Nå tror jeg endelig jeg er klar til å skrive litt her igjen. 
Alt raste igrunn sammen for meg da bursdagen min tok en litt annerledes vending enn vi var forberedt på. 

Det er jo ikke så lenge siden vi mistet Gilbert og på bursdagen min syns jeg Zacharias begynte å puste så rart. 
Litt sånn astmaanfall-aktig. 
Han lå på armen min og løftet hele kroppen for hver gang han trakk pusten. 
Halsgropa ble dyp og brystkassa utvidet seg alt den kunne og ville helst hatt mer plass enn det også. 
Så for å være på den sikre siden tok jeg ham til veterinæren, egentlig bare for å bekrefte at jeg var overhysterisk. 
9 timer senere kom jeg hjem igjen, med bekreftelse på at jeg IKKE var hysterisk og uten noen Zacharias med meg...
Det ble rett og slett for mye og jeg ble veldig sint, bitter og lei meg på alt og alle i hele verden. 
Jeg ville bare hyle og skrike og grine, hvilket jeg til slutt gjorde, da jeg ble alene mandagen etter. 
Men allikevel klarer jeg ikke slutte å sørge. 
Jeg savner de to gutta mine så utrolig mye og det overrasker meg at jeg klarte å knytte meg så sterkt til disse to firbeinte. 

Og dine "bare en katt" kan du beholde for deg selv, for hadde du tilbrakt et par dager med dyra våre og blitt kjent med de unike personlighetene deres hadde du skjønt litt mer av hva jeg mener. 
Jeg digget gutta våre og klarer ikke helt å skrive om dem i fortid enda. 
Jeg digger de enda jeg!



Da vi kom hjem fra veterinæren uten Zacharias den kvelden lå det melding og ventet på oss.
Oppdretternavnet vårt var godkjent og vi var klare til å starte oppdrett. 
Men faen heller, vi hadde ingen katt!

Hadde ikke så lang tid på oss til å sørge, for vi hadde allerede kjøpt og betalt for ei vakker lita prinsesse i Sverige.
Huset ble vasket og renset, steamet og sprita. Ingenting skulle gå galt med henne iallfall!
Og fy så vondt det var da minsten på 11 sa med bitterhet i stemmen ved middagsbordet en dag:
-så får vi se hvor lenge vi klarer å beholde henne da...
Den svei!!!!

Det er ikke sånn det skal være å ha dyr. 
Men Salma klarer seg fint, sjarmerer de fleste og elsker mamman sin, hun som gutta gjorde.
Kanskje det som er feil?
At jeg er for tilgjengelig og alltid tilstede for dem.
Derfor jeg sørger sånn når noe skjer?

Men nå gleder vi oss over Salma og nyter hver eneste dag med henne.
Hun er akkurat slik en kattunge skal være.
Uredd, nysgjerrig, aktiv, kosete, kjærlig, hengiven, leken og rampete.
Har jeg glemt noe tro?


Ja, hun er VAKKER!

Og nå, nå er jeg klar for å forberede meg til jul og nyte adventstida.
Jeg sørger fortsatt og har mange tårer igjen å felle før jeg er tom, men jeg er klar til å sette pris på hverdagen igjen tror jeg.
Og jeg er klar til å glede meg over hver dag med både Salma, Gullet, Pøni, mann og barn.
Hver og en med sin spesielle plass i hjertet mitt. <3
Og det er plass til mange fler fortsatt, både to og firbeinte!

God natt og takk for i aften.

onsdag 10. oktober 2012

Rosa måned og giveaway

Oktober er jo blitt kjent som den rosa måneden og det er et viktig lite tema.
Brystkreft er ikke noe man tuller med, eller føyser vekk og det er viktig å sette litt ekstra lys på sykdommen. 
Skulle bare ønske hele brystkreften og all annen kreft forsvant for evig og alltid. 

Nå har en i familien fått kreft for andre gang i år og jeg må innrømme at selv om det er noen generasjoner imellom oss så blir jeg bekymret og lei meg. 

Men tilbake til rosa måned og giveaway!

Ei flott scrappedame har en fin giveaway jeg anbefaler å bli med i trekningen om. 



 
Håper selvsagt det blir meg som vinner, men unner dere andre en sjanse også. :)
Veldig enkelt å delta, så bare å svinse en tur innom bloggen hennes.
Ta dere samtidig tid til å kikke på alt det flotte hun lager.

Sist men ikke minst, IKKE GLEM Å SJEKKE BRYSTENE JENTER!



torsdag 4. oktober 2012

Dagen er ikke bare burdeburde...

Nei, noen ganger er den ganske blæ også. 

Haar vært ganske vanskelig å gå inn her etter innleggene om Gilbert.
Savnet er fortsatt stort og det skal ikke så mye til før tårene triller, men kun i ensomhet.
For som endel av dere tenker, så er det jo "bare" en katt...
Da sørger man iallfall ikke SÅ lenge!

Men kjenner at alt er litt tungt om dagen igrunn. 
Det er en sånn periode der ingenting riktig fungerer. 

Sydde en tunika, den ble helt grusom. 
Sydde ei pysjbukse, den trodde jeg ble bra, men man må ha tynne lår og hofter for å passe i den...
Tror muligens ikke søm heller er noe for meg. 
Selv om lysta er der aldri så mye. 

I dag har mellomste og venninna bakt minimuffins og de ble veldig gode.
Fulgte ei bænkers oppskrift, det er kjekt. 

Fikk også laget en enorm gjærdeig til kringler. 
Slå den, JEG fikk til gjærdeig!
Men kringlene ble ikke gyldne og fine som sist, da jeg lærte å lage de.
Neida, de ble liksom prikkete og alle ble lyse. 
Uansett hvor lenge jeg stekte dem.
Merkelig...

Scrappet ei lykt, dvs jeg prøvde. Det var 4 bazzill rett i søpla...

Syns liksom alt går på tverke om dagen og det er ikke noe moro!
Det er vel den delen med å være bra nok som kommer igjen. 
Innmari mye som er sårt som dukker opp kjenner jeg. 
Både av det ene og andre. 

Vurderer å invitere til fest i slutten av mnd, men halvparten av de som pleier å være her en gang eller to i året reagerer jo allergisk, så hva er poenget?
Kanskje vi blir 3 stykker liksom...
For all del, man må ikke være MANGE for å ha det moro, men for en gangs skyld hadde det vært stas om noen hadde tid til meg også. 
Og endel har sikkert lagt merke til at jeg ikke alltid har tid til dem lenger og det syns jeg er sårt. 
For mesteparten av grunnen er jo at jeg ikke har lyst til å stille opp for andre lenger når det sjeldent stilles opp tilbake. 
Hvor er folk når jeg trenger dem?

Men det er dumt av meg å si, for når jeg trenger noen og noen tilbyr seg så takker jeg som oftest nei. 
Vil ikke være til noen byrde. 
Ganske lei av å føle jeg er til bry for folk faktisk. 

Gått ned 21 kg, men spiller liten trille når jeg fortsatt har igjen 16 kg før jeg er fornøyd, og selv da vil jeg ha masse overflødig hud hengende og aldri bli fin igjen. 

Yupp, en skikkelig blæ-dag!

Jeg vil være perfekt, eller i det minste bra nok, for de jeg trenger å føle aksept fra. 
Og jeg driter faktisk i hva du mener om at jeg heller bare skal sette pris på de som aksepterer meg. 
Jeg TRENGER aksept fra de andre også!
Ellers er jeg ikke bra nok.

Men jeg innser at midlertidig ufør, hjemme med unger og dyr, leier bolig, kjører sliten bil og ikke drar på kaffebesøk i hytt og pine, ei heller HAR kaffebesøk i hytt og pine, det appelerer ikke til "liker"-delen hos folk. 
Men kravene er mange, høye og for min del, veldig ofte uoppnåelige. 
Så beklager, jeg klarer faktisk ikke å bli bra nok for enkelte av dere, uansett hvor hardt jeg jobber!
Jeg blir aldri tynn og pen, ikke kommer jeg ut i full jobb med det første heller, kanskje aldri, og å eie et hus, det krever to greit lønnede stillinger, hvilket ikke finnes når man får pengene sine fra NAV. 
Er det ikke greit nok å ha et hyggelig hjem?
Et hjem der det bare er å slå seg ned når man kommer, hvor man føler seg velkommen og stort sett alltid får noe hjemmelaget servert. 
Det var bra nok før i tiden, før alle kravene kom.

Vil tilbake til da alt var greit jeg.
Da JEG var grei...

tirsdag 25. september 2012

En ny hverdag

Ja, så er helgen over og hverdagen er igang igjen. 
Natt til lørdag satt jeg veldig mye våken med Zacharias på brystet. 
Han trengte tydelig nærhet og trygghet, lille pusegutten vår som savner lillebroren sin han også. 
Og jeg har ikke hjerte til å si natta til noe så hjelpeløst, så selvsagt satt jeg oppe med ham. 
Der lå han på brystkassa mi og sov, mens jeg satt særdeles ukomfortabelt uten å tørre å flytte meg.

Lørdag på dagen tok vi en tur til BURAK sin utstilling for å se litt, og for at mellomste skulle få vært med på utstilling selv om hun skulle bort senere på dagen. 
Hilste på Rebekka som er Norges eneste oppdretter av Maukatter.
De er utrolig flotte!
Eller, hilste på og hilste på fru blom...

Da hun så oss kastet hun seg rundt halsen på Terje og sa at i dag var det klemmer som gjaldt og så fikk jentingen og jeg også klem, før vi hilste på hverandre.
Gjettet på hvem det var, men fy søren så godt det gjorde å bli møtt på den måten!
Og det var flere andre også som ønsket oss velkommen på en utrolig koselig måte. Følte at folk virkelig brydde seg!
Så jeg tok en avgjørelse og valgte å bli med søndag, da Zacharias skulle i ilden for første gang. 

Vi var virkelig nervøse, og ganske sikre på at han kom til å slå seg vrang.
Han er jo ikke kjent for å være samarbeidsvillig, den gutten der...
Men han sjarmerte dommeren fullstendig og vi fikk masse skryt!



Det var utrolig tungt å stå på sidelinja og være stolt av Zacharias, når alt jeg tenkte på var at jeg savnet Gilbert så inderlig. 
Og det var ikke bare da igrunn, men stadig sto tårene i øynene mine og alt jeg ville var å knekke fullstendig sammen, men sånt gjør man ikke som voksen ute blandt folk...
Veldig få som gjør det iallfall.
Jeg får heller felle tårene senere, når jeg knekker neste gang. 

I dag har jeg bare vært sint igrunn og alle har vært teite. 
Syns alt og alle er dumme og teite for alt de sier, gjør, mener, er, tenker, ser ut, kommer til å gjøre, har gjort osv osv osv
Så det er vel en del av sorgprosessen det også.
Men dagen kommer, det vet jeg!
Vet bare ikke når...


Zacharias har blitt skikkelig mammagutt og i dag har han rett og slett krevet at jeg skal sitte i sofaen og kose med ham.
Jeg får lov til SÅ mye jeg ikke fikk lov til tidligere og er det mer enn tydelig at han har valgt seg som sin nye leder.
Mamma er best liksom...
Han trenger en venn, og hverken vi tobeinte eller Gullet kan fylle plassen etter Gilbert.
INGEN kan gjøre det, men noen kan kanskje erstatte den etterhvert. 
Og jeg tror ikke det bør drøye for lenge, da tror jeg lillegutt blir litt koko. 
Han trenger en drx å dele hverdagen med. Siden fredag har han faktisk ikke brukt klatrestativet, så det er veldig tydelig at han trenger en ny venn.
Vi får se hva det blir til...

Jeg savner Gilbert og vil igrunn bare ha HAN! 
MIN Gilbert, mammas gullunge, husets sjarmtroll, og en så fantastisk katt at selv folk som bare har møtt ham på utstilling noen få ganger har felt tårer for ham!
Jeg har venner som har grått fordi han er død og ungenes venner har vært knust de også. 
Det er en stor rolle som skal fylles for å gå i hans fotspor. 
Men jeg vil bare ha Gilberten min en gang til, for alltid.

Men jeg ser jo selv hvor syk han var når jeg ser bilder som dette og vet vi tok det riktige valget.
Det er bare så vondt å ikke kunne strekke ut handa og gripe om den myke gode pelsen hans, ikke høre han rope på meg, ikke høre han male, ikke høre han stelle med Zacharias.
Føler jeg har sviktet gutten min totalt, men vet ikke hva mer vi kunne gjort. 
Det skulle ikke bli sånn...

fredag 21. september 2012

Nå er det gjort

Nå sovnet han inn for siste gang.
Vakre Gilbertpusen vår.
Han sovnet med hodet sitt mot hjertet mitt, slik han alltid gjør, og før alt fra siste sprøyte var satt var han borte. Han var så sliten og slapp stakkar. 

Sitter med en så ufattelig tom følelse inni meg og skulle ønske magi var normalt.
Vet ikke om jeg er klar for å ta fatt på dager uten ham. 
Men, for han var det så absolutt best å få slippe. 

På ni måneder har han fått åtte antibiotikakurer og mengder med kvalmestillende. 
Spesialmat av ulike slag har blitt testet ut for å finne det han ble minst dårlig av. 
Selv det kom opp igjen i perioder. 
Når han forrige uke begynte å kaste opp blod var svaret enkelt. 
Enten må vi sette igang ekstreme tiltak med å isolere oss fullstendig uten besøk og omveltninger i hverdagen, hvilket er umulig når man har tre barn, eller så måtte vi kontakte veterinæren. 
Vi valgte det siste. 
Og svaret vi fikk var enkelt.
Vi kan teste ham via blodprøver, avføringsprøver og røntgen, eller vi kan ta det som trolig blir svaret etter prøvene også og gi ham en rolig avslutning før det går enda lenger. 

I går satte han tenner og klør i meg da jeg strøk ham på magen, et tydelig tegn på at det var vondt. 
Jeg fikk ikke vondt, han bare varslet fra. 
Gutten min ville aldri skadet meg på noe vis, han er glad i mammaen sin. 
Så glad i meg at noen ganger når jeg har vært ute en tur så roper han MAMAAAA når han hører bilen kommer kjørende inn i hagen. 
Mannen min som fortalte meg det. Gilbert sto i reolen og ropte høyt etter mamma. 
Når han har magesmerter og må på do gjør det vondt, da har han en veldig sår tone og roper på mamma hver gang han skal i kassa si. 
Eller, han gjorde...

Nå gjør han det ikke mer. 
Vil aldri rope på mamman sin mer og aldri krølle seg sammen i fanget mitt når jeg sitter i lotusstilling med dataen i fanget.
Varme er det beste i verden!

I går og i dag har han ikke villet ha menneskelig kontakt nesten, bortsett fra hvis han i korte øyeblikk har fått henge over skuldra vår. 
Ville ikke se på meg, ikke bli tatt på, ingenting. 
Han har ikke vært i klatrestativet siden forrige onsdag, og han som har hatt favorittplassen sin der hele tiden. 
Sofaen og akvariet er det eneste som har vært ok. 

Jeg vet ikke hvor mange netter jeg har sittet oppe for å vente på neste runde oppkast.
hvor mange tårer jeg har felt for ham. 
Det blir bare flere fremover...
Mammas gullgutt fortjener å slippe. 
Det har satt seg spor i ansiktet på ham også, så det var på tide at han fikk slippe. 
Ser han er hoven, øynene verker, selv etter to uker med øyesalve og behandling. 
Og han vil ikke leke lenger. 
Nesa hans har et sår som ikke vil gro. 
Alt er jo fordi immunforsvaret er nedsatt etter så mange perioder med medisiner. 
Aldri mer vil han få magekramper så han ligger og strekker seg etter meg med poten sin for å føle trygghet når han har vondt. 

Jeg har bedt om obduksjon, for å få bekreftet at det er IBD som er årsaken. 
IBD står for intestal bowel disease, altså betente tarmer. 
Kanskje er det noe annet, men det betvilte veterinæren og det samme gjør vi her i huset. 
Allikevel ønsker jeg å få det bekreftet, for å klare å akseptere at vi gjorde det rette. 

Men tankene mine kommer alltid til å virre rundt spørsmålet om det kanskje kunne vært funnet en løsning som kunne gjort gutten min frisk. 

"Bare en katt" tenker du sikkert.
Ja, men for meg er du bare en person. Allikevel ville jeg vært veldig lei meg om vi kjente hverandre og du ble alvorlig syk og gikk bort. 
Det er ett av barna mine som jeg er utrolig glad i, ikke glem det!

Sov godt gutten min <3

søndag 16. september 2012

En stund siden sist igjen nå, men ingen fare, jeg stikker ikke for godt.
Reine kaptein Sabeltann igrunn: jeg kommer alltid tilbake!
Skjer litt av ymse slag om dagen, både positivt og negativt, uten å gå nærmere inn på det. 
Jeg har det iallfall BRA!

De siste mnd har jeg endelig gått ned i vekt igjen, etter 4 år med feil medisiner og utrivelige bivirkninger som har vært med på å ødelegge for meg. 
Så nå, etter 20 kg, tenkte jeg å legge ut noen bilder av meg selv for en gangs skyld. 

I fjor sommer, da vi var på ferie. Ser jo virkelig ikke bra ut, selv om bildet skjuler mye...

Utrolig hva en får til med sminke, skjerf og heftig vignetering!

Så gikk jeg ned noe, her er det vel snakk om 12-15 kg.

Ganske sliten, sent på kvelden etter fest, men iallfall ca -18 kg.
Får vel få tatt et nytt bilde igjen snart også for å vise etter 20 kg også.
Strengt tatt ønsker jeg å komme ned 17 kg til, men får se hvordan det går. Jeg tar en dag av gangen og er utrolig gla for alle de kg jeg har mistet hittil.
Håper de ALDRI kommer tilbake igjen!!!

Så, for en gangs skyld er det altså et blogginnlegg om meg selv. :)

Men, klarer ikke helt å la være å vise bilder av de suverene dyra heller da...
Gutta hadde en heller sjelden fight i dag, så da var jeg raskt ute med kameraet. Ble ganske mange kule bilder gitt!






torsdag 23. august 2012

Endelig hverdag!

Ja, for jeg liker faktisk hverdagen jeg. 
System og rutiner er veldig godt for kropp og sjel. Overraskende nok klarte jeg å stå opp til tiden allerede mandag og i dag, torsdag, har jeg faktisk fortsatt ikke forsovet meg. Ganske suverent igrunn. 
Meget fornøyd med meg selv når jeg kjenner etter. 

Pusegutta våre går godt overens og har blitt skikkelige kosegriser det bare ikke går an å ikke la seg sjarmere av. Iallfall ikke for oss som bor her. 
To trygge gutter som sover med magen i været, godt sammensurra.


Nå ligger Gullet i buret, Gilbert i hengekøya og Zacharias ligger i fast kengurupositur ved siden av meg i sofaen. Ja du leste rett, kengurupositur.
Han har kjempelange bakbein for tiden og han strekker de heeeeelt ut og frem mot hodet, samtidig som han krøller seg sammen i overkroppen. Ser faktisk ganske snodig ut, men veldig søtt. 
For oss som liker det...
Jeg skjønner at ikke alle liker det samme, og at noen syns en delvis hårløs kattunge med mange rynker ikke er så himla søtt, men JEG og de andre i huset her, VI liker det!
VELDIG!
Kom hit lille bror, så skal jeg vaske deg bak øra jeg.
Forresten så har Gilbert lært seg polsk!
Iallfall har han totalt endret måte å skravle på i det siste.
Vet ikke om det kan ha noe å gjøre med at han har blitt kastrert, for før hadde han skikkelig høylydt mjauing, mens nå er den mer hes og ru og tonen annerledes. Akkurat som om han har byttet språk.
Utrolig fascinerende å høre på iallfall, når han går og lokker på Zacharias.
Og Zacharias hopper opp i hengekøya øverst i klatrestativet og roper på Gilbert. 
Høy smeltefaktor!

I helgen har jeg vært på scrappetreff i Moss, og det var utrolig koselig å treffe nye og gamle venner.
Følte meg ganske produktiv også for en gangs skyld og er fornøyd med det jeg laget. 
Derimot er jeg ikke like fornøyd med et par kaker jeg laget før helgen. 
De ser helt greie ut, men de er absolutt ikke BRA, sånn som jeg skulle ønske de ble. 

Bulker, sprekker og luftbobler er noe jeg må jobbe mer med. Men når jeg hadde pyntet såpass som jeg hadde gjort og så den sprekken i kaka, ja da ble jeg så sur at jeg streika litt og nektet å ta det av for å legge på nytt. 
Litt sta må man få være. :)

Syns det ser mer ut som en kombinasjon av bastøferga og en cabincruiser enn en fin båt, men det er meg da...
Neste gang holder det nok med to høyder og ikke tre. Dessuten er det helt sikkert lavvann!!!

Og jeg VET det ikke pleier å være sløyfer på bilkaker, men den ble jo innmari kul da!
Sløyfa mener jeg...
Dessuten trengte jeg det til å skjule feilene jeg gjorde. hehehe
Smakte iallfall godt har jeg fått høre og det er faktisk det viktigste. 

Merker jeg sliter litt med å få lagt meg om kveldene, men får det liksom bare ikke til.
For mange tanker i hodet som vil spinne og for lite tid til å tenke alle ferdig på. 
Vil ikke sove på dagtid, vil heller prøve å sove til natta, men så fort medisinene mine går ut av kroppen så setter tankene igang og jeg blir lys våken, selv om jeg egentlig ikke ser klart engang. 
Kanskje i kveld er kvelden for tidlig legging? Hmmm...
Verdt et forsøk iallfall! 

Ha en toppers torsdag til dere som er innom. :)

torsdag 16. august 2012

Prøver meg på litt baking igjen da...

Ja, så begynner det endelig å bli litt kjøligere i lufta igjen, og jeg orker å ta fatt på litt baking. 
Har fått et par utfordringer og er igang med de første to nå. 
Blir spennende å se hva jeg får ut av det. 

Hatt koselig besøk av Ina i dag og vi har testet ut litt former og laget noen marsipanfigurer og greier.
Også har jeg lekt litt med farger og ting jeg har lest om på nett i løpet av sommeren. 
Kjevlet marsipan i ulike farger ut og la oppå hverandre, skar av et tynt lag som jeg kjevlet ut og trykket opp bokstaver og hjerter.

Syns det ble stilig jeg!


Så tok jeg av litt og knøvla sammen alle smårester og trykket ut litt flere hjerter.

Likte dette hjertet jeg, fordi det er så ulikt på hver av sidene.

Dette er nemlig baksiden av samme hjertet!



 Stilig?

Har tatt vare på den stabelen, for den vil jeg bruke til cupcakes en dag. 
Gleder meg!

onsdag 15. august 2012

another day is dawning...

Atter en dag er over...
Godt med alt som er unnagjort, er det ikke det de sier?

Skoletøy til ungene er unnagjort og bittelitt scrappehjelp har jeg også fått til i dag. 
Lykken sto nærmest i taket da eldstejenta fant drømmekjolen sin på salg i dag, så da ble den med hjem sammen med ny skjorte og topp. Kan ikke klage over kjole til 99,- syns jeg.
Junior fikk seg et par fargerike bukser og en genser som passet til.
"Nå mangler jeg bare rød og oransj mamma!"
Mellomste fikk seg topp, skjerf og bukse og er meget fornøyd hun også heldigvis. 

Og så....
Så har stakkars Gilberten vår vært og fjernet julekulene sine. 
Huff, det er så fælt når de ligger der i narkose.
Men, nysgjerrig som jeg er så MÅTTE jeg jo følge med på inngrepet.
Kjempespennende igrunn, og fryktelig enkelt. 
Nå er han våken og lukket inne på badet for natten.
Fortsatt ikke helt kontroll over blæra si, så han skal få ligge der inne i natt. 
Ja, han har seng, do og vann der inne.
Mat skal han jo ikke ha enda, så det er veldig greit. 
Dessverre er han ikke helt enig i avgjørelsen, så han prøver å åpne døra til badet selv. Hvilket han faktisk fikk til i sta...
Løsningen ble å sette en fôrsekk utenfor så det ble nok motstand til å stoppe ham. 

Zacharias har gått og ropt på Gilbert i hele kveld og Gullet leter febrilsk hun også. 
Skikkelig stressfaktor for de resterende dyra dette her.
Løsningen ble å la Zacharias bli med Sara på soverommet, mens Gullet ble med pappa'n sin og venter på meg. Hurra, oppvarma seng!

Fant Zacharias (eller Boom Zackalacka som han kalles) i hengekøya til Gilbert i dag og tenkte at ups, dette går vel ikke bra.
Men se løsningen da!!!




torsdag 9. august 2012

Aktive dager

Ja, jeg har faktisk det!
Jeg syns iallfall det selv, og det må da bety noe?
I dag har mannen og jeg vært avgårde med fiskestengene våre, sammen med de to minste ungene og en trivelig kar jeg ble kjent med via fb og kompisen hans. 
Fikk litt geografiopplæring i hvor ulike steder i Horten er og lærte noe nytt i dag også.
Det endte med fire fisk på meg!
Ikke de store fiskene, men jeg fikk faktisk flest...




Jeg har ikke de største føttene kan du si, str 37 sånn ca.
Det sier litt om størrelsen på fiskene mine. hahaha
Og nei, jeg tok IKKE vare på de!

Det har skjedd mye i sommer igrunn. 
Jeg har gjort mer i år enn siste fire til sammen tror jeg. 

Feiret en fantastisk st.hans hos gode venner. 
Prøvd å overtale Gullet til å bade, da svigermor var nede på besøk og vi gikk tur på Borrehaugene.

Sett utrolig kult stupeshow på Fårup sommerland den dagen vi var der med ungene og pappaen deres.

Vært på stranda sammen med minsten.

Sydd kosehule til kattene og strøket på tekst.

Sydd min aller første lue.

Plukket massevis av rips og solbær nede hos exen, sammen med han og to av ungene.
Etterpå laget jeg saft av bærene.
Vært på blåfarveværket sammen med minsten og ei venninne.

Gikk faktisk helt til toppen og spiste vaffel på kafèen!
Nydelig vær <3

Vært i skogen og plukket blåbær med ei venninne og hundene våre.
Laget deilig syltetøy av blåbærene etterpå.

Vært en snartur i Polen.

Tok med oss denne vakringen hjem <3
Zacharias heter han og er en personlighet det ikke finnes mange av. Akkurat som de andre dyrene våre.

Ser ut til at han går greit overens med Gilbert også. Håper det varer!
I morgen skal vi på besøk til Frankegutten og eierne i Larvik, det gleder jeg meg veldig til!
De skal besøkes i båten og da får vi fisket litt i samme slengen.
Så leit!!! hehehe
Håper virkelig vi får litt napp. 

Om ikke annet så er det koselig nok i massevis å besøke Frank og co, de er så herlige alle sammen. 


Nei, nå tror jeg jaggu det er på tide å finne senga!
Merker at det har blitt mye frisk luft i dag og kroppen er veldig klar for å få sovet litt.