tirsdag 25. september 2012

En ny hverdag

Ja, så er helgen over og hverdagen er igang igjen. 
Natt til lørdag satt jeg veldig mye våken med Zacharias på brystet. 
Han trengte tydelig nærhet og trygghet, lille pusegutten vår som savner lillebroren sin han også. 
Og jeg har ikke hjerte til å si natta til noe så hjelpeløst, så selvsagt satt jeg oppe med ham. 
Der lå han på brystkassa mi og sov, mens jeg satt særdeles ukomfortabelt uten å tørre å flytte meg.

Lørdag på dagen tok vi en tur til BURAK sin utstilling for å se litt, og for at mellomste skulle få vært med på utstilling selv om hun skulle bort senere på dagen. 
Hilste på Rebekka som er Norges eneste oppdretter av Maukatter.
De er utrolig flotte!
Eller, hilste på og hilste på fru blom...

Da hun så oss kastet hun seg rundt halsen på Terje og sa at i dag var det klemmer som gjaldt og så fikk jentingen og jeg også klem, før vi hilste på hverandre.
Gjettet på hvem det var, men fy søren så godt det gjorde å bli møtt på den måten!
Og det var flere andre også som ønsket oss velkommen på en utrolig koselig måte. Følte at folk virkelig brydde seg!
Så jeg tok en avgjørelse og valgte å bli med søndag, da Zacharias skulle i ilden for første gang. 

Vi var virkelig nervøse, og ganske sikre på at han kom til å slå seg vrang.
Han er jo ikke kjent for å være samarbeidsvillig, den gutten der...
Men han sjarmerte dommeren fullstendig og vi fikk masse skryt!



Det var utrolig tungt å stå på sidelinja og være stolt av Zacharias, når alt jeg tenkte på var at jeg savnet Gilbert så inderlig. 
Og det var ikke bare da igrunn, men stadig sto tårene i øynene mine og alt jeg ville var å knekke fullstendig sammen, men sånt gjør man ikke som voksen ute blandt folk...
Veldig få som gjør det iallfall.
Jeg får heller felle tårene senere, når jeg knekker neste gang. 

I dag har jeg bare vært sint igrunn og alle har vært teite. 
Syns alt og alle er dumme og teite for alt de sier, gjør, mener, er, tenker, ser ut, kommer til å gjøre, har gjort osv osv osv
Så det er vel en del av sorgprosessen det også.
Men dagen kommer, det vet jeg!
Vet bare ikke når...


Zacharias har blitt skikkelig mammagutt og i dag har han rett og slett krevet at jeg skal sitte i sofaen og kose med ham.
Jeg får lov til SÅ mye jeg ikke fikk lov til tidligere og er det mer enn tydelig at han har valgt seg som sin nye leder.
Mamma er best liksom...
Han trenger en venn, og hverken vi tobeinte eller Gullet kan fylle plassen etter Gilbert.
INGEN kan gjøre det, men noen kan kanskje erstatte den etterhvert. 
Og jeg tror ikke det bør drøye for lenge, da tror jeg lillegutt blir litt koko. 
Han trenger en drx å dele hverdagen med. Siden fredag har han faktisk ikke brukt klatrestativet, så det er veldig tydelig at han trenger en ny venn.
Vi får se hva det blir til...

Jeg savner Gilbert og vil igrunn bare ha HAN! 
MIN Gilbert, mammas gullunge, husets sjarmtroll, og en så fantastisk katt at selv folk som bare har møtt ham på utstilling noen få ganger har felt tårer for ham!
Jeg har venner som har grått fordi han er død og ungenes venner har vært knust de også. 
Det er en stor rolle som skal fylles for å gå i hans fotspor. 
Men jeg vil bare ha Gilberten min en gang til, for alltid.

Men jeg ser jo selv hvor syk han var når jeg ser bilder som dette og vet vi tok det riktige valget.
Det er bare så vondt å ikke kunne strekke ut handa og gripe om den myke gode pelsen hans, ikke høre han rope på meg, ikke høre han male, ikke høre han stelle med Zacharias.
Føler jeg har sviktet gutten min totalt, men vet ikke hva mer vi kunne gjort. 
Det skulle ikke bli sånn...

fredag 21. september 2012

Nå er det gjort

Nå sovnet han inn for siste gang.
Vakre Gilbertpusen vår.
Han sovnet med hodet sitt mot hjertet mitt, slik han alltid gjør, og før alt fra siste sprøyte var satt var han borte. Han var så sliten og slapp stakkar. 

Sitter med en så ufattelig tom følelse inni meg og skulle ønske magi var normalt.
Vet ikke om jeg er klar for å ta fatt på dager uten ham. 
Men, for han var det så absolutt best å få slippe. 

På ni måneder har han fått åtte antibiotikakurer og mengder med kvalmestillende. 
Spesialmat av ulike slag har blitt testet ut for å finne det han ble minst dårlig av. 
Selv det kom opp igjen i perioder. 
Når han forrige uke begynte å kaste opp blod var svaret enkelt. 
Enten må vi sette igang ekstreme tiltak med å isolere oss fullstendig uten besøk og omveltninger i hverdagen, hvilket er umulig når man har tre barn, eller så måtte vi kontakte veterinæren. 
Vi valgte det siste. 
Og svaret vi fikk var enkelt.
Vi kan teste ham via blodprøver, avføringsprøver og røntgen, eller vi kan ta det som trolig blir svaret etter prøvene også og gi ham en rolig avslutning før det går enda lenger. 

I går satte han tenner og klør i meg da jeg strøk ham på magen, et tydelig tegn på at det var vondt. 
Jeg fikk ikke vondt, han bare varslet fra. 
Gutten min ville aldri skadet meg på noe vis, han er glad i mammaen sin. 
Så glad i meg at noen ganger når jeg har vært ute en tur så roper han MAMAAAA når han hører bilen kommer kjørende inn i hagen. 
Mannen min som fortalte meg det. Gilbert sto i reolen og ropte høyt etter mamma. 
Når han har magesmerter og må på do gjør det vondt, da har han en veldig sår tone og roper på mamma hver gang han skal i kassa si. 
Eller, han gjorde...

Nå gjør han det ikke mer. 
Vil aldri rope på mamman sin mer og aldri krølle seg sammen i fanget mitt når jeg sitter i lotusstilling med dataen i fanget.
Varme er det beste i verden!

I går og i dag har han ikke villet ha menneskelig kontakt nesten, bortsett fra hvis han i korte øyeblikk har fått henge over skuldra vår. 
Ville ikke se på meg, ikke bli tatt på, ingenting. 
Han har ikke vært i klatrestativet siden forrige onsdag, og han som har hatt favorittplassen sin der hele tiden. 
Sofaen og akvariet er det eneste som har vært ok. 

Jeg vet ikke hvor mange netter jeg har sittet oppe for å vente på neste runde oppkast.
hvor mange tårer jeg har felt for ham. 
Det blir bare flere fremover...
Mammas gullgutt fortjener å slippe. 
Det har satt seg spor i ansiktet på ham også, så det var på tide at han fikk slippe. 
Ser han er hoven, øynene verker, selv etter to uker med øyesalve og behandling. 
Og han vil ikke leke lenger. 
Nesa hans har et sår som ikke vil gro. 
Alt er jo fordi immunforsvaret er nedsatt etter så mange perioder med medisiner. 
Aldri mer vil han få magekramper så han ligger og strekker seg etter meg med poten sin for å føle trygghet når han har vondt. 

Jeg har bedt om obduksjon, for å få bekreftet at det er IBD som er årsaken. 
IBD står for intestal bowel disease, altså betente tarmer. 
Kanskje er det noe annet, men det betvilte veterinæren og det samme gjør vi her i huset. 
Allikevel ønsker jeg å få det bekreftet, for å klare å akseptere at vi gjorde det rette. 

Men tankene mine kommer alltid til å virre rundt spørsmålet om det kanskje kunne vært funnet en løsning som kunne gjort gutten min frisk. 

"Bare en katt" tenker du sikkert.
Ja, men for meg er du bare en person. Allikevel ville jeg vært veldig lei meg om vi kjente hverandre og du ble alvorlig syk og gikk bort. 
Det er ett av barna mine som jeg er utrolig glad i, ikke glem det!

Sov godt gutten min <3

søndag 16. september 2012

En stund siden sist igjen nå, men ingen fare, jeg stikker ikke for godt.
Reine kaptein Sabeltann igrunn: jeg kommer alltid tilbake!
Skjer litt av ymse slag om dagen, både positivt og negativt, uten å gå nærmere inn på det. 
Jeg har det iallfall BRA!

De siste mnd har jeg endelig gått ned i vekt igjen, etter 4 år med feil medisiner og utrivelige bivirkninger som har vært med på å ødelegge for meg. 
Så nå, etter 20 kg, tenkte jeg å legge ut noen bilder av meg selv for en gangs skyld. 

I fjor sommer, da vi var på ferie. Ser jo virkelig ikke bra ut, selv om bildet skjuler mye...

Utrolig hva en får til med sminke, skjerf og heftig vignetering!

Så gikk jeg ned noe, her er det vel snakk om 12-15 kg.

Ganske sliten, sent på kvelden etter fest, men iallfall ca -18 kg.
Får vel få tatt et nytt bilde igjen snart også for å vise etter 20 kg også.
Strengt tatt ønsker jeg å komme ned 17 kg til, men får se hvordan det går. Jeg tar en dag av gangen og er utrolig gla for alle de kg jeg har mistet hittil.
Håper de ALDRI kommer tilbake igjen!!!

Så, for en gangs skyld er det altså et blogginnlegg om meg selv. :)

Men, klarer ikke helt å la være å vise bilder av de suverene dyra heller da...
Gutta hadde en heller sjelden fight i dag, så da var jeg raskt ute med kameraet. Ble ganske mange kule bilder gitt!