fredag 21. september 2012

Nå er det gjort

Nå sovnet han inn for siste gang.
Vakre Gilbertpusen vår.
Han sovnet med hodet sitt mot hjertet mitt, slik han alltid gjør, og før alt fra siste sprøyte var satt var han borte. Han var så sliten og slapp stakkar. 

Sitter med en så ufattelig tom følelse inni meg og skulle ønske magi var normalt.
Vet ikke om jeg er klar for å ta fatt på dager uten ham. 
Men, for han var det så absolutt best å få slippe. 

På ni måneder har han fått åtte antibiotikakurer og mengder med kvalmestillende. 
Spesialmat av ulike slag har blitt testet ut for å finne det han ble minst dårlig av. 
Selv det kom opp igjen i perioder. 
Når han forrige uke begynte å kaste opp blod var svaret enkelt. 
Enten må vi sette igang ekstreme tiltak med å isolere oss fullstendig uten besøk og omveltninger i hverdagen, hvilket er umulig når man har tre barn, eller så måtte vi kontakte veterinæren. 
Vi valgte det siste. 
Og svaret vi fikk var enkelt.
Vi kan teste ham via blodprøver, avføringsprøver og røntgen, eller vi kan ta det som trolig blir svaret etter prøvene også og gi ham en rolig avslutning før det går enda lenger. 

I går satte han tenner og klør i meg da jeg strøk ham på magen, et tydelig tegn på at det var vondt. 
Jeg fikk ikke vondt, han bare varslet fra. 
Gutten min ville aldri skadet meg på noe vis, han er glad i mammaen sin. 
Så glad i meg at noen ganger når jeg har vært ute en tur så roper han MAMAAAA når han hører bilen kommer kjørende inn i hagen. 
Mannen min som fortalte meg det. Gilbert sto i reolen og ropte høyt etter mamma. 
Når han har magesmerter og må på do gjør det vondt, da har han en veldig sår tone og roper på mamma hver gang han skal i kassa si. 
Eller, han gjorde...

Nå gjør han det ikke mer. 
Vil aldri rope på mamman sin mer og aldri krølle seg sammen i fanget mitt når jeg sitter i lotusstilling med dataen i fanget.
Varme er det beste i verden!

I går og i dag har han ikke villet ha menneskelig kontakt nesten, bortsett fra hvis han i korte øyeblikk har fått henge over skuldra vår. 
Ville ikke se på meg, ikke bli tatt på, ingenting. 
Han har ikke vært i klatrestativet siden forrige onsdag, og han som har hatt favorittplassen sin der hele tiden. 
Sofaen og akvariet er det eneste som har vært ok. 

Jeg vet ikke hvor mange netter jeg har sittet oppe for å vente på neste runde oppkast.
hvor mange tårer jeg har felt for ham. 
Det blir bare flere fremover...
Mammas gullgutt fortjener å slippe. 
Det har satt seg spor i ansiktet på ham også, så det var på tide at han fikk slippe. 
Ser han er hoven, øynene verker, selv etter to uker med øyesalve og behandling. 
Og han vil ikke leke lenger. 
Nesa hans har et sår som ikke vil gro. 
Alt er jo fordi immunforsvaret er nedsatt etter så mange perioder med medisiner. 
Aldri mer vil han få magekramper så han ligger og strekker seg etter meg med poten sin for å føle trygghet når han har vondt. 

Jeg har bedt om obduksjon, for å få bekreftet at det er IBD som er årsaken. 
IBD står for intestal bowel disease, altså betente tarmer. 
Kanskje er det noe annet, men det betvilte veterinæren og det samme gjør vi her i huset. 
Allikevel ønsker jeg å få det bekreftet, for å klare å akseptere at vi gjorde det rette. 

Men tankene mine kommer alltid til å virre rundt spørsmålet om det kanskje kunne vært funnet en løsning som kunne gjort gutten min frisk. 

"Bare en katt" tenker du sikkert.
Ja, men for meg er du bare en person. Allikevel ville jeg vært veldig lei meg om vi kjente hverandre og du ble alvorlig syk og gikk bort. 
Det er ett av barna mine som jeg er utrolig glad i, ikke glem det!

Sov godt gutten min <3

11 kommentarer:

  1. Gråter med dere og for Gilbert, skjønne pusen. <3 som i løpet av noen ettermiddagstimer en Søndag for litt siden, rakk å stjele hjertet mitt.
    Sender dere alle en stor klem...

    Hilsen Haldis

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja han hadde den egenskapen han. Sjarmerte stort sett alt som kunne krype og gå. <3
      Savner han så inderlig!

      Slett
  2. tenker på og gråter som ett barn her jeg sitter og leser..nå er han sammen med min Gaya i himmelen.

    “It pains my heart to accept that you are gone, but I must, because I know that you’re in a better place now "smiling" down on me.”

    -ingeborg-

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja du vet hvordan det er du Ingeborg, og det gjør vondt å tenke på at du har vært igjennom noe av det samme. <3

      Utrolig fine ord du skrev, de varmet utrolig godt.
      Tusen takk!

      Slett
  3. Uff dette var trist lesing! Sender over trøsteklemmer!

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja det er utrolig tøft.
      Klemmer tas imot og gis tilbake <3

      Slett
  4. ♥ En varm klem fra meg til deg.

    SvarSlett
    Svar
    1. En varm klem til deg også Irene <3

      Slett
  5. å nei ,nå ble jeg utrolig trist og lei meg.Tårene triller mens jeg leser.Ikke mange dagene siden vi snakket om "barna" våre. Tenker masse på dere <3 Klem <3

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for gode ord Jane. <3
      Ja, det er tøffe tak her om dagen, men vi får håpe det går seg til.
      Disse "barna" våre tar jo opp plass i hjertene våre de også, og det er vanskelig å komme over dem uten en sørgeperiode.
      Han var spesiell Gilbertgutten vår. Han rørte ved så mange.
      Verdens fineste <3

      Klemmer tilbake til deg <3

      Slett
  6. Åååå så trist, håper det går bra med deg. Vet hvor vondt det er. Klem :-)

    SvarSlett