søndag 2. desember 2012

Nå er jeg klar...

Nå tror jeg endelig jeg er klar til å skrive litt her igjen. 
Alt raste igrunn sammen for meg da bursdagen min tok en litt annerledes vending enn vi var forberedt på. 

Det er jo ikke så lenge siden vi mistet Gilbert og på bursdagen min syns jeg Zacharias begynte å puste så rart. 
Litt sånn astmaanfall-aktig. 
Han lå på armen min og løftet hele kroppen for hver gang han trakk pusten. 
Halsgropa ble dyp og brystkassa utvidet seg alt den kunne og ville helst hatt mer plass enn det også. 
Så for å være på den sikre siden tok jeg ham til veterinæren, egentlig bare for å bekrefte at jeg var overhysterisk. 
9 timer senere kom jeg hjem igjen, med bekreftelse på at jeg IKKE var hysterisk og uten noen Zacharias med meg...
Det ble rett og slett for mye og jeg ble veldig sint, bitter og lei meg på alt og alle i hele verden. 
Jeg ville bare hyle og skrike og grine, hvilket jeg til slutt gjorde, da jeg ble alene mandagen etter. 
Men allikevel klarer jeg ikke slutte å sørge. 
Jeg savner de to gutta mine så utrolig mye og det overrasker meg at jeg klarte å knytte meg så sterkt til disse to firbeinte. 

Og dine "bare en katt" kan du beholde for deg selv, for hadde du tilbrakt et par dager med dyra våre og blitt kjent med de unike personlighetene deres hadde du skjønt litt mer av hva jeg mener. 
Jeg digget gutta våre og klarer ikke helt å skrive om dem i fortid enda. 
Jeg digger de enda jeg!



Da vi kom hjem fra veterinæren uten Zacharias den kvelden lå det melding og ventet på oss.
Oppdretternavnet vårt var godkjent og vi var klare til å starte oppdrett. 
Men faen heller, vi hadde ingen katt!

Hadde ikke så lang tid på oss til å sørge, for vi hadde allerede kjøpt og betalt for ei vakker lita prinsesse i Sverige.
Huset ble vasket og renset, steamet og sprita. Ingenting skulle gå galt med henne iallfall!
Og fy så vondt det var da minsten på 11 sa med bitterhet i stemmen ved middagsbordet en dag:
-så får vi se hvor lenge vi klarer å beholde henne da...
Den svei!!!!

Det er ikke sånn det skal være å ha dyr. 
Men Salma klarer seg fint, sjarmerer de fleste og elsker mamman sin, hun som gutta gjorde.
Kanskje det som er feil?
At jeg er for tilgjengelig og alltid tilstede for dem.
Derfor jeg sørger sånn når noe skjer?

Men nå gleder vi oss over Salma og nyter hver eneste dag med henne.
Hun er akkurat slik en kattunge skal være.
Uredd, nysgjerrig, aktiv, kosete, kjærlig, hengiven, leken og rampete.
Har jeg glemt noe tro?


Ja, hun er VAKKER!

Og nå, nå er jeg klar for å forberede meg til jul og nyte adventstida.
Jeg sørger fortsatt og har mange tårer igjen å felle før jeg er tom, men jeg er klar til å sette pris på hverdagen igjen tror jeg.
Og jeg er klar til å glede meg over hver dag med både Salma, Gullet, Pøni, mann og barn.
Hver og en med sin spesielle plass i hjertet mitt. <3
Og det er plass til mange fler fortsatt, både to og firbeinte!

God natt og takk for i aften.

2 kommentarer: